Å lese seg nådefull

Jeg hørte en gang en pastor stille det retoriske spørsmålet: Går det an å bli en god teolog dersom man kun leser teologisk faglitteratur? Svaret hans var at han selvsagt ikke kan utelukke noe, men han trodde det ville bli vanskelig. Selv måtte han erkjenne at det var i skjønnlitteraturen han hadde funnet noen av sine beste teologiske læremestre.

Jeg forstår hva han mener. Der teologien noen ganger kan ende med å bli akademiske drøftinger avskåret fra menneskelig erfaring, inviterer de skjønnlitterære forfatterne oss inn i en verden der vi møter mennesker som lever sine liv, tar sine valg og kjemper sine kamper mot egne og andres demoner. 

Jeg har akkurat lest «Men størst av alt er begjæret» av psykolog og terapeut Sissel Gran. Hun sier det samme om sitt fag. I egen utforskning av begjæret går hun mer til skjønnlitteraturen enn til faglitteraturen. Forfattere evner å gå inn i rom i menneskesinnet som faglitteraturen ikke klarer å lukke opp. I skjønnlitteraturen derimot kommer hun tett på mennesker som i begjærets hete dras mot sin egen fortapelse. Beruset av tanken på en lykke de innerst inne vet er uoppnåelig, og som de vet kan koste dem alt de har kjært, kjører de på med klampen i bånn mot sin egen og andres ødeleggelse. Og hvorfor? 

Mot slutten av boken, etter å ha belyst begjærets skremmende og destruktive krefter gjennom nesten 300 sider, sier Sissel Gran noe interessant. Der hun i yngre år kanskje ville hatt en mer fordømmende holdning til mennesker som gir etter for krefter som skader relasjoner og familier, har hun blitt mildere. Hun forteller at hun med årene har blitt mer nådefull. Ja, etter hvert som hun tar inn over seg hvor kompliserte, herjede, irrasjonelle og ufornuftige vi er, blir hun mer forsont med det menneskelige. Det sammensatte i mennesket vekker en empati hos henne. Hun mener ikke at vi skal unnskylde og bagatellisere, men vi kan lære å erkjenne det menneskelige i det ubehagelige. At det kunne vært meg. Dette er et resultat av at hun har åpnet seg for den verdifulle innsikten hennes møter med mennesker i terapirommet, gjennom livet og ikke minst, skjønnlitteraturen gir.  

Å være menneske rommer så mye mer enn det vi liker å vise frem. Vi iscenesetter oss selv både i den virkelige og den virtuelle verden. Antakeligvis fordi vi ikke regner med den nåden Sissel Gran snakker om. Jeg tror det er dette pastoren tenker på når han etterlyser mer skjønnlitteratur i den teologiske danningen.  

I skjønnlitteraturen kommer vi bak fasaden av det iscenesatte. Vi møter mennesker som gjør andre valg enn oss. Dostojevskij skildrer folk som velger å risikere alt, til og med sitt eget liv, bare for å bli lagt merke til av en fornem krets. Vigdis Hjort gir oss historier om om mennesker som kjemper mot krefter i dem selv de ikke får kontroll over. Om forakt og stolthet, avhengighet og skam. Karl Ove Knausgård skriver om sin skam slik at vi nærmest vrir oss i smerte mens vi leser. Skammen er til stede gjennom hele 6-binds-verket «Min kamp».

I siste bind tar Knausgård en pause fra fortellingen og forsøker i et essay å lete etter det som kan befri han fra skammen. Han oppdager i Dostojevskijs «Idioten» et menneske som agerer annerledes enn de andre og som ser på de andre med et annet blikk. Et blikk han selv kunne møtt. Dette er nådens blikk. Og her ligger den frigjørende kraften.

Mange flere kunne vært nevnt her. Det viktige er at skjønnlitteraturen gir oss tilgang til menneskelige erfaringer som vi ellers ville vært fremmede for. Den gir oss anledning til å utvide vår forståelse for hva andre livsvilkår enn de vi selv lever under, kan fremkalle i oss.

Jesus ble ofte kontaktet av skriftlærde som hadde fordypet seg for mye i skriftene og for lite i det menneskelige. De kunne stille Jesus spørsmål som: «Hvem er min neste?» og forvente svar i form av et bibelvers. De var ute etter korrekt svar, men Jesus gav dem heller historien om den barmhjertige Samaritan. Her snur han opp ned på hele deres forestillingsverden om hvem som er god, hvem som er min neste og hvem som er en synder. Jesus tvinger frem refleksjoner rundt et tema de ikke trodde det var mer å si om. Og det er historien som åpner for de nye perspektivene. Så selv om de skriftlærde hadde nok bibelvers til å konkludere i saken, tok de allikevel feil.

Vi ser dette igjen og igjen. Skriftlærde som kommer til Jesus med bibelspørsmål og får historier i retur. Historien som den fortapte sønn, han som krever sin del av farsarven og reiser bort fra faren og bruker opp alle pengene på piker, vin og sang. Når han ikke har ett øre igjen og overlever ved å gjete griser og spise av maten deres, bestemmer han seg for å dra hjem til sin far. Dette er en historie som de skriftlærde ville avsluttet med at han ville blitt avvist av faren. De kunne for eksempel vist til Ordspråkene 1, 25-28: Dere kastet alle mine råd til side, ville ikke lytte da jeg talte til rette. Derfor skal jeg le når ulykken rammer, og spotte når dere blir slått av redsel, når redsel kommer som et uvær og ulykke som en storm, når nød og trengsel kommer over dere. Da skal de rope, men jeg svarer ikke, de skal lete, men ikke finne meg.

De skriftlærde ville ha en oversiktlig religion med klare svar, men Jesus roter det til for dem hver gang de utfordrer han. Han avslutter historien om den fortapte sønn på en annen måte enn de ville gjort, med at faren løper sin usympatiske sønn i møte, omfavner han og gir han tilbake sin verdighet. Jesus åpner for nye perspektiver der de skriftlærde hadde ferdige svar. Og viktigst, han synliggjør det de skriftlærde var helt blinde for: nåde.

Vi leter noen ganger etter spor av Gud i litteraturen. Jeg har selv hatt mye glede av det. Men det litteraturen, mer enn noe kan tilby, er et utvidet blikk på mennesket. Og det er jo mot vår neste Gud vil at vi skal vende blikket.

Verden kan føles så nådeløs mange ganger. Det er så lett å havne i gapestokken. Så fort å trå feil. Verden trenger flere folk som blir mer nådefulle med tiden. Folk som søker innsikt i det menneskelige og som kan møte det med øyekontakt. Folk som har mot nok til å erkjenne at de gjenkjenner både de mørke og lyse sidene av det å være menneske i seg selv.

Anbefalt lesning

Å finne Gud i feil folk

Vedkjenningar frå eit religiøst (men ikkje veldig åndeleg) liv.

Nadia Bolz-Weber