Bibelbarnet i krybben
Hvem var det som kom til vår verden den første julenatt? Var det Bibelen som ble menneske? Var det Gud selv som kom som et menneske? Eller var det begge deler?
Svaret på dette spørsmålet er ikke så opplagt som det kan virke som. For i det første kapittelet i Johannes evangelium står det at Ordet ble kjød (altså menneske) og tok bolig iblant oss. Og her er vi ved en av de mange avsnittene i Bibelen som kan tolkes på ulike måter. For hva er dette ordet som ble kjød? For de fleste peker det mot Gud, dog i et poetisk språk. Gud var i begynnelsen, og Gud var Ordet.
For andre har «Ordet» en flertydighet. Ja, det betyr Gud. Men i tillegg refererer det til alle de skriftene vi har gitt samlebetegnelsen «Guds ord», altså Bibelen.
Det står i samme kapittelet at lyset kom til verden. Dette har vi lettere for å gripe metaforisk. «Ordet» derimot fremstår mer kryptisk som billedspråk, og da er det fort gjort å ilegge det en betydning som gir mening for oss.
Dette kan på overflaten fremstå som ubetydeligheter, men konsekvensene av hva vi leser som Ordet blir svært ulike. Særlig for hva det vil si å ta Bibelen på alvor. Handler det om lese den som en samling av tekster som peker frem mot Jesus, men som samtidig er farget og preget av tiden, kulturen og menneskene som forfattet ordene. Eller skal vi lese den som en tidløs, ufeilbarlig tiltale fra Gud?
Dersom Jesus også er inkarnasjonen av Bibelen, blir det rett og slett vanskelig stille kritiske spørsmål ved deler av Bibelen. Da blir selv poetisk billedbruk i salmer eller hos profetene tolket i bokstavelig mening. Og da får vi fort grupper som arbeider for at bibelske kjønnsroller, som at mannen skal være hode og kvinnen underordnet i familien, skal få sin renessanse. Det til tross for alle de dårlige fruktene vi har sett av dette gjennom tidene. Eller vi får felleskristne erklæringer som begrenser kjønn og samlivsformer til det vi mener Bibelen er eksplisitt på. Også dette på tross av de dårlige fruktene den manglende aksepten og inkluderingen av skeive i kristne miljøer har hatt.
Det er mye å si om dette. Kent Iversen Crantz har skrevet en artikkel som utforsker temaet dypere enn jeg klarer. Den kan leses her.
I min re-tro har oppgjøret med tanken om Jesus som Bibelen vært helt sentral. For hvor glad jeg enn er i Bibelen, så er jeg uendelig glad for at det ikke var den som lå i krybben den første julenatt. Jeg tror rett og slett at vi må bevege oss utenfor det bokstavelige og konkrete for å fange opp det Gud har å si oss. Og jeg tror ikke Bibelen selv har et premiss om at den skal leses slik. Tvert imot kan det poetiske språket den er så full av, gi næring til å sprenge de fastlåste kategoriene og rammene vi plasserer Gud i. Poetene vil jo at vi skal oppdage en verden vi selv ikke kunne forestille oss.
Apropos forestilling: Tenk deg at det ikke fantes noen bibelvers som kunne brukes til å få kvinner til å være stille og underordne seg menn, eller til å ekskludere og fordømme homofile. Ville det da vært mulig å tenke seg Jesus mane til kamp for å sikre mannens tradisjonelle plass i familien og samfunnet? Ville navnet hans vært å finne blant underskriverne på den felleskristne erklæringen om kjønns– og seksualitetsmangfold?
Spørsmålene er viktige. Det ble sagt om Jesus at syndere holdt seg nær til ham. Synderne i denne sammenheng var den samlede gruppen av mennesker som var sosialt og religiøst ekskludert. Akkurat som i dag. Men de var inkludert hos Jesus. Hans lydighet var mot kjærligheten, ikke mot tekster. Så hva forventer vi av Jesus når folk reagerer med sinne over at ikke alle kristne ønsker å ekskludere folk de anser som syndere? Når de blir opprørte over at noen ikke leser Romerbrevet 1 «korrekt»?
Vi har god grunn til å tro at Jesus fortsetter å avvise bibelvers som holder mennesker utenfor eller påtvinger noen bestemte roller avhengig av kjønn. For hans prosjekt gikk ikke ut på å gjenreise respekten og lydigheten til skriftene. Det var å løfte byrder av folks skuldre, rette ryggen til de krokbøyde og inkludere de ekskluderte. Derfor må vi lese Bibelen som gode disipler av Jesus. Å være ordets hørere og gjørere får ulike utslag om Ordet er Jesus eller om Ordet er Bibelen.
Gjeterne og vismennene knelte ned og tilbad barnet i krybben. Hvem er det vi tilber? Bibelbarnet eller Jesusbarnet?
Jeg skulle ønske at mye i bibelen hadde vert droppet. Og at den inneholdte det som er reelt istedet for myter og unødvendig lover. Gjeld både gamle og nye testamentet. Fint at det ble tatt opp.
Jeg skrev litt feil et sted i min kommentar.
;Og at den inneholdte det som er reelt;
J ment å skrive at at den inneholdt +kun + det som var reelt.
Noen skriver noe om reelt og kan tolkes på mange måter. Det blir i hvert fall tolka på mange måter. Forskning tyder på at de primære adressatene var mennesker som levde i den hellenistisk influerte kulturen.Og at starten på Johannesevangeliet er et motsvar til argumentene deres mot kristen tro.
Her har vi noe unikt: En forfatter som hele tida røper at han har vært øyenvitne til alt Jesus sa og gjorde. Og som har lært seg gresk. Ikke bare gresk språk, men gresk kultur og tankegang. Kan hende har han blitt fascinert av filosofene. De har hjulpet folk å forstå verden rundt seg, de har sin del av æra for at grekere gjerne vil forstå alle ideer og begreper fullt ut. Plukke dem fra hverandre i små biter og analysere og sammenlikne hver enkelt. Hvordan skal dette forståes?
Det ER jo spennende det.
Denne evangelieforfatteren må ha hatt MANGE diskusjoner med greske filosofer. Lærde menn i hvite togaer, som liker å gå litt rundt i rommet når de snakker, da tenker de bedre, sier de.
Men de er ikke nødvendigvis enige med Johannes, i den grad forfatteren heter Johannes. Mye tyder på det, men det står liksom aldri noe sted…
Måten Johannes snakker om Gud på, DEN får dem til å rynke på øyebrynene, spørre grave, analysere, undre seg, bli provosert. For disse filosofene blir budskapet om Jesus som ble født som et lite barn av vanlige fattigfolk, vokste opp, oppfattta seg sjøl som Guds egen sønn, døde på et kors og gjenoppstod for menneskene, ja som er Gud og menneske på en gang, DET er hardt å svelge.
Ja, ideen om at Gud kom til jorda, slike fortellinger har grekere vokst opp med, forfedrene til den generasjonen filosofer som Johannes snakker med, de har hatt mange fantasifulle fortellinger i kulturen sin om gudeskikkelser som tar på seg en menneskekropp og kommer til jorda. Så har kapasiteter som Aristoteles, Sokrates og Platon nærmest skjært igjennom og sagt at; «Nei, når vi snakker om en Gud, da snakker vi om et fullkomment vesen, høyt hevet over alt det menneskelige, tilbaketrukket, hellig, umulig å se for vanlige folk. Som ikke kan lide» Det heter «Aphates» på gresk. Dette låter fornuftig i folk flests ører…..
Dermed er det vondt for dem å svelge ideen til de kristne om at Jesus kom til jorda som sann Gud og sant menneske, korsfestet og gjenoppstått. Den låter ikke fornuftig for dem, rett og slett….
Derfor handler Johannesevangeliet mye om: Hvordan skal vi oppfatte det Jesus gjorde i forhold til det Jesus fortalte?
Hva var sammenhengen mellom undere og selve det kristen budskapet?
Fortellingene om Jesus kan gi inntrykk av at Jesus f.o.f. var en som gjorde mirakler, og gjorde folk friske. Slik ble nok Jesus oppfatta på alle stedene han kom til. Det var jo ryktene om sensasjonsmannen som alltid spredte seg. Men Johannes vil gjerne ha fram at undrene Jesus gjorde, skulle uttrykke noe mer. Derfor har han redigert annerledes enn de andre evangelistene. Johannes har tenkt nokså selvstendig når han har valgt ut hvilke underfortellinger han skal ta med. Bryllupet i Kana, der Jesus gjorde vann til vin, fortellinga om den lamme mannen ved Betesda-dammen, som venta på å komme uti etter at en engel hadde rørt i vannet. Fortellinga om Lasarus som døde, og som Jesus fikk til å stå opp igjen.
Alle disse fortellingene lar Johannes bli etterfulgt av refleksjoner som skal fortelle oss hva disse undrene betyr for oss. At de sier noe om nåden og forholdet mellom mennesker og Gud,