Bibelsk anvars­fraskrivelse

Jeg har fulgt en del med på kristne debatter denne sommeren, og da spesielt debatten rundt homofili som pågår i frikirkeligheten for tiden. Det er en formulering som stadig går igjen som forundrer meg. Det gjelder utsagn som: «Det er ikke jeg som sier det, det er Guds ord».

I avisen Korsets seier kunne man nylig lese en artikkel av Kent Andersen. Her hevder han: «Hva jeg personlig skulle mene om dette, er faktisk helt irrelevant. Like irrelevant som postmannens syn på brevene han leverer.» Og videre: «Det er grunnen til at en klassisk evangelisk kristen ber om kapittel og vers. Spørsmålet handler jo ikke om hva jeg føler, spørsmålet handler om hva Guds vilje er.»

Så i møte med medmennesker, skal man altså legge bort følelser og egne meninger, og bare lytte til Guds vilje. På den måten har man ryggen fri når man er nødt til å innta upopulære standpunkt på grunn av sin overbevisning. Hvordan har det fungert for oss kristne opp gjennom historien?

Vi har brukt Gud som ryggdekning for våre handlinger hele vår 2000-årige historie. Vi har funnet skriftsteder som har forsvart våre kriger, vi har funnet bibelvers som forklarer hvorfor slaveri er etter Guds vilje og vers som viser at kvinnen er underlagt mannen. Og det fins flere bibelvers som taler for krig, for slaveri og for kvinneundertrykking i Bibelen enn det fins vers mot homofili.

Vårt syn på hva som er Guds vilje er i stadig endring. Uansett om Gud er uforanderlig, så er ikke vår oppfatning av han og Bibelen det. Bare de siste 50-60 årene har vår oppfatning av hva som er Guds vilje endret seg fundamentalt. For ikke å snakke om at vi kristne er eksperter på å ikke være enige om hva som er Guds vilje. Så hvem av oss har rett?

Er det en ting vi burde ha lært av Jesus, er det å alltid se mennesker. Han så Sakkeus. Han så kvinnen ved brønnen. Kvinnen som skulle steines. De spedalske. De som var utenfor. De marginaliserte. De som ble sett ned på. Han satte både normer, skrifter og lover til side for å møte mennesker med barmhjertighet og kjærlighet.

Vi burde også ha lært av Jesus at det ikke handler om å ha rett. Jesus så alltid folks hjerter. Han gjennomskuet folks motiver. Datidens teologer kom stadig til Jesus med anklager mot dem som ikke fulgte loven. Og de hadde rett – loven var krystallklar. Allikevel avslørte Jesus dem som hyklere. Deres motiv var ikke kjærlighet.

Det er lett å finne bibelvers som underbygger vårt syn på en sak. Men det betyr ikke nødvendigvis at vi er kjærlige og barmhjertige. Vi kan påstå at det er Guds ord aldri så mye, men hvis folk blir skadet av vår oppførsel og våre meninger, kan vi ikke gjemme oss bak Gud. Hvis vårt motiv ikke er kjærlighet til vår neste, har vi ingen rett til å uttale oss på vegne av Gud.

I Bibelen kan vi lese at Jesus helbredet mange syke. Det står at han hadde «inderlig medynk» med de syke. Han følte altså ting. Han syns synd på dem, han ble grepet av medlidenhet. Tanken om at vi skal legge bort våre følelser og blindt lyde Bibelen, tror jeg er en livsfarlig idé. Jeg tror tvert imot vi i mye større grad bør la oss lede av følelser. Det er i stor grad følelser som setter oss i stand til å samhandle med andre mennesker. Bibelen forteller at Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter. Denne kjærligheten kommer til uttrykk ved følelser, slik det var for Jesus når han fikk medlidenhet med de syke.

Bibelens tekster handler prosentvis 0.02 % om homofil sex¹ og 0 % om homofilt samliv. Omtrent 0.01 % omtaler homofil sex som avskyelig, på samme måte som det er avskyelig å spise reker og å gå med herreklær hvis du er kvinne. Måten vi kristne tradisjonelt har tolket 0.02 % av Bibelen på, har ført til ufattelig mye skade og lidelse for veldig mange mennesker. Når vi skader andre mennesker med vår teologi, er den ikke basert på kjærlighet, selv om det står i Bibelen. Da har vi ikke lenger Gud i ryggen og vi må stå til ansvar for våre egne meninger og handlinger.

Jeg så nylig et bilde av en plakat som fritt oversatt sa noe sånt som dette: «Hva du tror gjør deg ikke til et godt menneske, det er det din oppførsel som gjør». Det bør vi aldri glemme.

1. I følge Terje Hegertun i boka «Det trofaste samlivet».