Bortenfor tid og rom

Stille storm i en lukket kropp
hemmelig og taus.
En anelse av uro.
En anelse av angst.
Verdiløs.

Stille hvile i en himmelsk favn.
Et menneskebarn, hva er vel det?
Elsket.

Et sandkorn i stjernevrimmelen,
skapt der i himmelen
som et frø, en gnist.
Slukner fort, litt trist.

Og ut av kaos stiger kosmos,
overveldende og stort.
Et pust går gjennom siv.
Det er liv.

Uten feste, uten grunn.
Et evig fall har ingen bunn.
Uten maske er det lett.
-la seg løfte og bli sett,
la sitt fall bli til et svev.
Helt uten strev.

Der evigheten bor trengs det ingen ord.
Når alt er sagt og alt er gjort
og alt har gått så alt for fort
og stjernedryss som englekyss
blinker i det fjerne.

Når kjærlighet er alt
og tårene har talt,
da er vi fremme,
jeg og du.
Da er vi hjemme.

Et sted der i det fjerne
som en stjerne full av håp,
en ukjent sannhet lyser
i minnet om en dåp.

En evig flamme brenner
og hver livsgnist tenner
En mystisk ild og glød
som overvinner død.