Da dommedag ble avlyst

Nedtur

Kapteinen var rimelig fortvilet. De hadde fulgt standard prosedyre for katastrofer til sjøs.

1. Rope til alle gudene de kjente.
2. Kaste lasten over bord.

Det hadde ikke hjulpet noen ting. Og nå hadde han i tillegg fått vite at det lå en merkelig fyr og sov i bunnen av båten.

Kapteinene tok to og to skritt ned stigen. Makan.
Og der lå han og koste seg, ja. Jonas var det visst han het.

«Hva er det med deg…», skrek kapteinen. «Bryr du deg ikke om at vi går under? Våkn opp og rop til din gud. Alle vi andre har prøvd våre. Du må gjøre din del, din usolidariske slask.»

Men Jonas sa at han ikke kom til å rope på Gud. Hele poenget med båtturen var å komme seg unna Gud. Da begynner man ikke å rope på ham.

Det var bare én ting å gjøre, tenkte kapteinen. Punkt tre på listen over katastrofetiltak. Det viktigste av dem alle!

3. Finne ut hvem de kunne skylde på!

De hadde en vanntett metode. Vel, kanskje ikke akkurat vanntett vanntett, men det var det beste de hadde. De kastet lodd.
Og den skyldige var … trommevirvel.
Jonas. Selvfølgelig.

«Så, ut med språket», befalte kapteinen
«Hvilken gud er det du har stukket av fra! Hvilket land er det han er gud over?»

Jonas gav opp.

 «Jeg er hebreer og frykter Herren, himmelens Gud, som har skapt havet og det tørre landet», svarte Jonas.

Nå ble kapteinen og alle de andre virkelig livredde. Dette var en større og mektigere gud enn de noen gang hadde hørt om.

«Kjenner du denne guden godt?» spurte kapteinen
«Ja», svarte Jonas. «Jeg er liksom profeten hans.»
«Ja, men for himmelens skyld. Snakk med ham da. Hvorfor skal alle vi dø bare fordi dere to har en teit krangel på gang?»
«Vil ikke», sa Jonas. «Han vil at jeg skal advare de syke folka i Ninive. Kommer ikke på tale.»
«Han … bryr seg om … Assyrerne, han guden din?»

Kapteinen begynte å tenke at det kanskje var håp likevel.

«Kanskje han bryr seg om oss også?»
«Det gjør han sikkert», sa Jonas, surt. «Han er håpløs sånn. Full av godhet og tilgivelse – selv mot fæle syndere som dere.»
«Nei, ærlig talt», brølte Kapteinen.
«Det eneste som hjelper nå er å kaste meg i havet», sa Jonas.
«Du vil heller kastes i havet enn å be til guden din? Fordi du hater hvor god han er?»
«Jepp», svarte Jonas. «Kast meg på sjøen.»
«Jeg synes det høres suboptimalt ut», sa kapteinen.

Alle sjøfolkene var enige. Å kaste profeten til en så mektig gud i havet virket ikke som noen god ide. Å kaste et hvilket som helst medmenneske på sjøen var i det hele tatt vanskelig. De rodde i stedet alt de kunne i noen timer. Men ingenting hjalp.

Etterpå prøvde de å be til Jonas’ gud, men det hjalp heller ikke.
Jonas bare satt der.

«Hjelper ikke», sa han. «Hiv meg på havet!»

«Har aldri den guden din fortalt deg at du burde få hjelp med den negative innstillingen din?» spurte kapteinen.
Men til slutt gjorde de som Jonas sa:

«Kjære Gud i himmelen», bad de. «Tilgi oss at vi nå gjør som profeten din befaler. Det høres helt sykt ut, men vi har prøvd alt annet og stormen tar livet av oss. Vær så snill å ikke straff oss enda mer.»

Og så kastet de Jonas i havet
Og så …
ble havet HELT stille.

«Hurra», ropte alle sjømennene. De danset omkring på dekket.
Og noen sjømenn fant til og med en geit de ikke hadde hatt hjerte til å hive i havet, og den slaktet de og ofret til Jonas’ gud… og de lovet at de skulle be til ham resten av livet.

Men Jonas fikk ikke med seg noe av dette, der han sank dypere og dypere ned i havet.

Reddet fra dødsriket

Jonas hadde rukket å synke et godt stykke før han kom på at han egentlig ikke hadde så lyst til å dø likevel.

«Gud», ba han inni seg. «Er du der?»

Øyeblikket etter kom det et svært «et eller annet» og svelget hele Jonas i et eneste jafs.

«Hm…», tenkte Jonas. «Dette var da veldig mørkt og slimete. Jeg trodde frelsen skulle være mer luksuriøs. Hvor lenge må jeg være her?»

Jonas visste at om man hoppet i havet midt i en storm, kom man egentlig til dødsriket. Men han visste ikke at reisen fra dødsriket tilbake til livet alltid tok tre dager på den tiden. Hadde han visst det hadde han sikkert blitt sur igjen.

For først satt Jonas der en hel dag.
Og så satt han der en hel natt
Og så satt han der en hel dag til
Og så satt han der en hel natt til
Og så satt han der enda en dag
Og til slutt enda en natt.
Mot slutten begynte han også å snakke med Gud.

«Jeg trodde jeg hadde klart å komme meg unna deg», sa han. «Men sannelig var du ikke der hele tiden. Selv nede i det mørkeste mørke var du glad i meg og reddet meg. Du er sannelig håpløs god.»

Etter tre dager og netter ble hvalen så kvalm av den rare profeten, at den kastet opp hele Jonas’en. Og for å være helt sikker på å slippe å se eller høre fra ham igjen, passet den på å spy ham ut på en strand.

Det andre dødsriket

Etter at Jonas overraskende hadde kommet hjem mange år tidligere enn planlagt, og etter at han hadde forklart kona hvorfor han luktet fisk, spurte Gud ham en gang til om å dra til Ninive. Og denne gangen svarte Jonas ja, selv om folka i Ninive var veldig onde og ikke fortjente det på noen som helst måte.

Det eneste hyggelige med det hele var at Gud hadde gitt ham en skikkelig fæl og håpløs tale som sikkert ingen kom til å høre på. Det verste han kunne tenke seg var nemlig at disse onde folka skulle omvende seg og bli frelst.

Han gikk den lange veien til Ninive, fant seg et passelig torg, stilte seg opp og ropte alt han kunne: «Ennå førti dager, og så skal Ninive bli ødelagt!»

«Gjort», tenkte Jonas fornøyd, og trakk seg tilbake til en campingplass på en høyde utenfor byen. Utsikten derfra var fantastisk. Og Gud gav ham til og med en busk med deilig skygge under. Han gledet seg veldig til profetien skulle bli oppfylt. 40 dager skulle han klare å vente. Han måtte bare finne ut hvor han skulle få tak i popcorn.

Men i Ninive løp folk omkring og gjentok talen hans om igjen og om igjen.

Kanskje var det fiskelukten. Kanskje noen hadde hørt ryktet om stormen og hvordan Jonas hadde blitt reddet. Kanskje var det fordi guden deres, Dagon, var halvt fisk? Men ALLE trodde på Jonas. Alle skjønte at nå måtte noe skje. Alle omvendte seg. Akkurat som sjømennene på båten. Kongen selv ledet ut i faste og bønn.

Og akkurat som Gud kunne redde ulydige Jona fra dødsriket, kunne han selvfølgelig redde alle menneskene i Ninive, selv om byen nesten hadde blitt som et dødsrike, den også.

Og da den store dagen for den store utslettelsen endelig kom, hadde Gud ombestemt seg. Det var ikke lenger noen onde mennesker å utslette. Alle hadde omvendt seg.

DA ble Jonas skikkelig sur. Hadde han vært sur før var det bare barnematen mot nå. Nå var han surere enn sur. Helt rasende, faktisk.

«Jeg visste det», sa han til Gud. «Du er håpløs god og kjærlig. Du driver og redder folk hele tiden. Selv folk du har lovet meg at skal gå fortapt. Her har jeg forkynt dommedag i dyre dommer, slik du bad meg om. Nå har du gjort meg til en falsk profet!»

«Men», sa Gud. «Klarer du ikke være bare litt glad for at jeg klarte å redde dem?»
«Nei», sa Jonas. «Jeg er så deppa at jeg helst vil dø!»
«Hvorfor det?» sa Gud. «Hva kan være flottere enn at kjærligheten vinner og menneskene blir reddet?»

«Å ha rett!» svarte Jonas.