Dekonstruksjon på boligjakt
I min Fars hus er det mange rom, sa Jesus i møte med Peters begynnende troskollaps. Og kanskje også til oss som opplever at skråsikkerheten vi vokste opp med ikke lenger bærer.
Folk reagerer forskjellig når troshjemmet plutselig føles alt for trangt og klaustrofobien blir overveldende. Noen av oss hopper ut av vinduet og forteller resten av livet fortellingen om hvor forferdelig trangt det var der inne i huset.
Andre åpner, kanskje for første gang, døra ut til gangen, og oppdager på vei mot utgangsdøra alle de andre rommene vi har blitt advart mot hele livet.
Noen av rommene har døra på gløtt. Noen har døra vidåpen. Det er faktisk mange rom i Farshuset. Rommet vi kom fra var kanskje til og med et av de siste som ble innredet og kanskje det trangeste i hele huset. Flere av de eldre rommene er større og det er høyt under taket. Hele stemningen er annerledes. De som bor der, ønsker oss hjertelig velkommen. De er så glade for endelig å få besøk fra det stengte rommet i enden av gangen. De har bedt om denne dagen. De kaller oss bror og søster og klemmer oss. Kanskje øyner vi i det øyeblikket et aldri så lite håp om at vi fremdeles har et hjem i Farshuset?
Jesus dekonstruerte også
Hva bestemmer egentlig om det blir vindusveien ut av huset eller veien gjennom korridoren?
De- og rekonstruksjon er ikke nytt. Jesus dekonstruerte de skriftlærdes måte å tolke teksten på og rekonstruerte en ny forståelse av både tempelet, loven og løftene. Paulus de- og rekonstruerte den tradisjonelle forståelsen av hva det vil si å ha Guds rettferdighet. Hebreerbrevets forfatter de- og rekonstruerte betydningen av Den store forsoningsdagen og dermed hele offersystemet. De som er langt inne i kirkehistorien kan sikkert fortsette listen for hvert eneste århundre opp gjennom. Reformasjonen startet et gedigent de- og rekonstruksjonsprosjekt, der over 45 000 kirkesamfunn siden har forsøkt å innrede sine egne leiligheter i Farshuset.
Det som kanskje er nytt i vår tid er at de- og rekonstruksjon i større grad er blitt et alene-prosjekt. Før skjedde det ofte i studentmiljøene eller rundt en vekkelse. Nå skjer det kanskje i like stor grad på soverommet – alene med internettets algoritmer på godt og vondt.
Aleneprosjekt?
De færrest lengter etter dekonstruksjon. Hvorfor utfordre bakken jeg står på eller grenen jeg sitter på? De fleste gjør det først når alle andre alternativer er verre. Når ubehaget ved status quo blir overveldende og den kognitive dissonansen uutholdelig. Når jeg ikke kan være meg selv lenger der jeg er.
De som bor i rommet jeg flykter fra kan ikke forstå hvorfor jeg må ut. Hadde de forstått det hadde behovet for å rømme vært mindre. Men da er Internett kjekt å ha. Det er så lett å finne bekreftelse. Finne de enige. De som er som meg. Den menneskelige psyke søker bekreftelse og medienes algoritmer ønsker å gi meg bekreftelse. Hvem er da moden nok til ikke å gå i bekreftelsesfellen? I bekreftelsesfellen høres all kritikk like fantastisk ut enten den er idiotisk og usaklig eller midt i blinken. Man skal være utrolig bevisst for å avsløre seg selv i denne fasen. Jeg vet ikke om det i det hele tatt er mulig første gang man opplever det. Noen ender opp like lukkede og arrogante i sitt nye ståsted, som de oppfattet folka i rommet de flyktet fra.
Når alt håp er «ute»
Det er derfor jeg slår et slag for korridoren. Helst burde alle ta seg jevnlige turer ut i korridoren uavhengig av hvor trangt ens eget rom føles. Å besøke andre rom åpner for nye muligheter og nye kapitler på trosreisen. Og det finnes forskning som antyder at slike besøk gir en mer robust tro.
Og om krisen blir akutt og jeg vet at jeg bare MÅ ut, har jeg et alternativ til internet-algoritmenes ekkokammer. Når jeg skriker ut at alt er håpløst, vil ekkoet bare bekrefte at slik er det. Men ute i korridoren kan jeg også høre andre stemmer. Gamle, trygge, vennlige stemmer som forstår meg på en måte et ekko aldri kan. Som ikke føler seg det minste truet av spørsmålene mine, men i stedet humrer gjenkjennende.
I have a drøm
Jeg har en drøm for Farshuset. En inskripsjon over hovedinngangen med: «Velkommen til den evige samtalen om å leve i Guds kjærlighet».
Jeg drømmer om en korridor der ingen grupper stenger seg inne kun på sitt eget rom.
Jeg drømmer om stengte dører som blir forsiktig åpnet på gløtt. Om dørskilt med «Her bor de som har skjønt det» som stille blir skrudd ned og erstattet med for eksempel: «Åpne hjerter, åpne sinn, åpne dører»1.
Jeg drømmer om rom i Farshuset som er mer enn bekreftelsesfeller og ekkokammer – nådefellesskap som ser oss og hører oss, men også utfordrer oss både i vår de:tro og vår re:tro.
Og jeg drømmer om at de som gråter alene utenfor vinduet til hjemmet de mistet, om ikke annet skal vite at det inne i Farshuset er mange andre steder å bo!
«Hanen skal ikke gale før du har fornektet meg tre ganger. La ikke hjertet bli grepet av angst.» (Joh 13,38-14,1)
- Metodistenes visjon ↩︎
Av Lennart Iversen 
Av Anne Louise Løes 
Av Sveinung Berntsen