Den bortkomne sønn

Den kjente historien handler om et brudd og et fall, men også om gjenopprettelse og tilgivelse. Den leses ofte som en fortelling om mennesket som vender Gud ryggen, lever et egoistisk liv i fest og utskeielser, før konsekvensene av et slikt liv biter oss i halen og vi innser til slutt at det er Gud vi må vende hjem til. Hvis den er ukjent for deg eller det er lenge siden du leste den kan du få en repetisjon her.

For noen kan den følgende teksttolkningen oppfattes som en kjettersk måte å lese Bibelen på, der mennesket opphøyer seg selv, blir seg selv nok og skriver Gud ut av ligningen. Selv tror jeg at det er først når vi kommer hjem til oss selv at vi kan møte Gud, og dessuten at selvivaretakelsen går forut for det å være til nytte og tjeneste for andre. På den måten er veien hjem til meg selv ikke en motsetning til, men en forutsetning for et sunt, åndelig liv.

Kristian Mellesdal Bye bor i Bjørnafjorden kommune sør for Bergen, 4-barns far, fysioterapeut og masterstudent i psykomotorisk fysioterapi. Har frikirkelig bakgrunn, medlem i Areopagos, synes det er viktig og meningsfullt å være i personlig vekst og utvikling, liker å skrive og dele tanker om det han er opptatt av.

Vi kommer på avstand fra oss selv gjennom ulike strategier som vi ubevisst velger for å overleve, ting vi tror vi må være og gjøre for å høre til, ha det bra, kjenne oss verdifulle og viktige, ha eksistensberettigelse. Sønnen i fortellingen forlater hjemmet, tar med seg arven og reiser til et land langt borte. Dette kan leses som en villet og egoistisk handling, men vi vet jo ingenting om hvordan han følte det på innsiden. Det kan ha vært et press der, noe som føltes tvingende nødvendig.

Reisen bort fra oss selv, der vi hører til, blir ofte ikke en bærekraftig måte leve på på sikt, selv om det hjelper oss innledningsvis. Det kan fungere fint en stund, men for mange krasjer det på et eller annet tidspunkt. Vi møter den berømte veggen gjennom sykdom, depresjon, samlivsbrudd, barn som får det vanskelig etc. Vår hovedkarakter i fortellingen treffer bunnen da han befinner seg et sted hvor han må spise grisemat for å overleve.

Når vi er langt nede kan det vokse frem en gryende erkjennelse av at det finnes trygghet, ressurser og mulighet for et bedre liv i det trivielle og kjedelige, nemlig hjemme hos meg selv. Det ytre som jeg har bygget livet på inneholdt ikke den tilfredsstillelsen som jeg lengter etter, og som jeg trodde jeg skulle oppnå i livet «der ute». Jeg må slutte å leite etter svaret utenfor meg selv, og begynne den krevende reisen hjem.

Det finnes noe i oss som er bakenfor, nemlig vårt egentlige jeg, den jeg innerst inne er. Når egoet og vårt konstruerte selvbilde gir opp kampen for å fikse, kontrollere og styre livet slik jeg tror det må være for at jeg skal bli tilfreds, kan det vende hjem. Sorgen og skammen over sløste ressurser, det å leve så lenge vekke og på avstand fra seg selv, kan være stor. Det kan sees på som bortkastede timer og år av livet, krefter vi i retrospekt skulle brukt på andre ting. Midt i dette er det også viktig å huske at reisen var uunngåelig. Vi skjønte ikke det vi hadde, det var ikke trygt der og vi trodde vi måtte vekk.

Hjemme hos oss selv venter heldigvis ubetinget kjærlighet, tilgivelse, raushet, nåde, mykhet, godhet og vennlighet. Alle disse ressursene finnes der bakenfor! Men det er en kamp å tro på det, stole på det og ikke minst – tåle det. Skammen opplever seg ikke fortjent til noe av dette, og kan yte stor motstand mot selvmedfølelsen og godheten fra meg selv til meg selv. «Jeg har syndet mot himmelen og mot deg, jeg fortjener ikke å være sønnen din». Slik snakker vi til oss selv. Men festen og gleden som kan oppstå i oss når skammen lar seg kysse og omfavne, kan gi oss en dyp tilfredsstillelse i livet.

Jesus avslutter historien med å skifte fokus til den eldre broren. Dette kan gi oss innsikt i hvordan det kunne blitt for den yngste hvis han ikke hadde reist hjemmefra. Den eldste sønnen var blitt værende hjemme og slitt, strevd og kjempet for sin verdi og tilhørighet han også, bare på en «riktig» måte, ytre sett. Likefullt har han reist hjemmefra like mye som den yngste. Dette er kanskje den egentlige bortkomne sønnen, mer fortapt enn den første. Han har gjort seg selv til en slave, og avstengt seg selv fra de ressursene og barnekåret som han hadde i sin umiddelbare nærhet. Dette har ført til hardhet og bitterhet. Det har ikke stått på farens raushet: «Alt mitt er ditt». Det vi kjemper så hardt for, kjærligheten, gleden, tilhørigheten og tilfredsheten, er gratis tilgjengelig for oss. Vi har det i oss! For å kunne ta imot må vi slippe det harde grepet rundt egne strategier og meninger, åpne hendene og ta imot.

Så enkelt, så vanskelig.

Les også: Å komme hjem til seg selv