Det indre rommet
Tro er eksistensielt. Troen har stor betydning for det aller dypeste i oss. Ofte har vi ikke forståelse og språk for hva dette dype er. Hva har troen å si for hvordan jeg opplever å være meg?
Hans Eskil Vigdel her. Jeg er fra et sted utenfor Stavanger som heter Randaberg. Jeg er vokst opp på bondegård der hjemmet ikke bare var et hjem, men også en arbeidsplass. Gårdslivet var preget av lek, men også av arbeid fra ung alder.
Jeg er vokst opp i et kristent hjem. Troen hjemme var ikke preget av store ord. Den kom til uttrykk gjennom aftenbønn og bordbønn. Vi bannet ikke, gikk på søndagsskole og var på møter på bedehuset. Vi var oftest på bedehuset, men også i kirken ved spesielle anledninger. Jeg var med i kristent barne- og ungdomsarbeid. Jeg husker at det var viktig hvem som var innenfor og hvem som var utenfor. Hvem som var kristen og hvem som ikke var det. Hvem som bannet og hvem som ikke bannet.
Når jeg ser tilbake på barndommen så opplever jeg ikke at troen var destruktiv eller skadelig. Men jeg skulle ønske at jeg vokse opp i et miljø der individets opplevelse av livet, tanker, følelser og meninger hadde fått større plass. At det ikke bare var rettroenhet som ble verdsatt, men også hvordan det var å være meg, som troende og som menneske. Jeg skulle ønske det ikke bare var fokus på regler for å være en god kristen, for å holde mål, men også fokus på at jeg var skapt av Gud og at akkurat jeg med mitt avtrykk i verden var viktig for omgivelsene. Jeg skulle ønske at mine meninger, og syn på livet var mer interessant for de voksne. For i voksen alder vet jeg at vi trenger sunne individ for å ha sunne fellesskap – sunne hjem og sunne menigheter. Det jeg i boken Ingen introverte i himmelen, kaller for den gode individualismen.
Troen var absolutt en hjelp i oppveksten, og som salmisten skriver, var Gud min borg hvor jeg kunne søke tilflukt. Jeg opplevde at han aldri sviktet, men i voksen alder ser jeg at troen også var tilslørende i møte med livet slik jeg opplevde det. Jeg skulle ønske at jeg hadde voksne veivisere, medvandrere som i større grad tok hele meg på alvor som barn. At det ikke bare var viktig med overflatene, å tilsynelatende tro riktig, si de rette tingene, være høflig.
Når jeg som voksen har sett tilbake på livet så langt og arbeidet med min troshistorie, har jeg blitt opptatt av det jeg har valgt å kalle det indre rommet. Barn trenger ikke bare å få formidlet tro, de trenger også hjelp av voksne til å tolke livet sitt i lys av troen. Slik at troen kan bidra til å møte livet slik det fortoner seg i barnets liv.
Når jeg snakker om det indre rommet mener jeg: Stedet der identiteten min er. Der min tro formes. Der det indre fingeravtrykket sitter – der personligheten min er. I meg, individet, Hans Eskil Vigdel. Det indre rommet er dypet i meg som møter dypet i Gud, og dypet av hva det vil si å være menneske. Det er i det indre rommet jeg skapes og skaper. Det er stedet der den indre dialogen føres. Det er i det indre rommet jeg er en del av noe større, utenfor tid og rom. Det er i det indre rommet mennesket strekker seg over i Gud. I det indre rommet kjenner barnet seg elsket og at det er viktig, eller det motsatte. I det indre rommet er det freden eller uroen som råder. Det er der jeg står oppreist med rett rygg eller er krumbøyd. Det er der selvfølelsen sitter og spørsmålet stilles: er jeg god nok? Det indre rommet må vernes når det er behov; trygge voksne må lære barn hvordan.
Det indre rommet kan være som en ballong som blåses opp og flates ut – i møte med livets øyeblikk – i møte med livets lys og livets mørke. I vekslingen mellom trygghet og sårbarhet.
Jeg var liten på innsiden som barn, urolig og redd. Underveis, det begynte vel da jeg var 12-13 år, hadde jeg sterke følelsesmessige trosopplevelser. Det var som min dårlige selvfølelse og indre krokbøydhet ble som dugg for solen. Forsvunnet. Jeg kjente meg elsket av Gud og at livet bare var godt å leve. I hvert fall en stund. Så gikk luften ut av ballongen igjen, og det indre rommet krympet tilbake. Jeg ble liten på innsiden. Frem til neste gode opplevelse, det indre rommet vokste, så flatet det ut igjen. Og slik fortsatte det. Det var først i voksen alder, da jeg fikk hjelp til å sortere i det indre livet at jeg ble større på innsiden og forble stor. Det indre rommet var ikke som en ballong lenger, det ble sementert. Jeg var blitt stor på innsiden og stod oppreist i meg selv. Det indre rommet var ikke lenger en ballong, det var blitt en stødig katedral med fastsatte grenser.
Møtene med livet kan gå på tryggheten løs når man ikke vet hvem man er. Og når man ikke vet hvem man er, blir verden et krevende sted å være. Man vet ikke alltid hvem man er. Spesielt ikke når man er liten – og noen av oss er mer sensitive enn andre. Vi blir lettere påvirket av det rundt oss – av omstendighetene – på godt og på vondt – vi er ekstra følsomme – på godt og på vondt.
For noen blåses det indre rommet ikke opp, det forblir krympet – smått. Eller det er lekk og flates ut kontinuerlig. Barnet trenger å bli hel. Å vite hvem det er, få identitet, kjenne til gode grenser og kjenne sine muligheter som menneske. Uttrykke seg som den man er skapt til å være – finne sin indre stemme og gi den volum. Det indre rommet er som et maleri, det er der jeg er kreativ og uttrykker meg. Med min unike strek. Ikke grenseløst, men innenfor maleriets ramme.
Det indre rommet kan bli som en katedral der størrelsen er fast, der man er stor på innsiden og det finnes masser av plass, for meg, for troen på Gud og for andre mennesker jeg har tillit til og slipper inn i mitt aller helligste.
Dette er en voksens tanker. En voksen som ofte har følt seg utenfor og annerledes. Som gjennom oppveksten var liten på innsiden. Som først i voksen alder fikk et stort indre rom. Som gjennom å arbeide med det indre livet begynte å forstå hvor liten jeg hadde vært og som unner barn en trosformidling som ivaretar deres indre rom.
I oppveksten ble vi opplært til at vi ikke skulle stole på følelser. Man skulle bare tro Bibelen slik det stod skrevet. Det var godt ment, vi skulle ikke bygge troen på dagsformen, men bli minnet på at Guds ord står fast, uavhengig av følelser. Problemet var at det gikk hardt ut over det indre livet. Det var Ordet, det var riktig oppførsel og alt det ytre som ble viktig. Ikke mine opplevelser av verden, av troen, av Gud og Jesus.
Jeg vil tro at dette følelsesløse idealet rammet meg og andre usikre følsomme mennesker hardest. Følelsene var mange, sterke og overveldende, men de var ikke viktige. Vi ble krympet og ble små på innsiden. Omgivelsene, i det miljøet jeg vokste opp, manglet ordforrådet og verktøyene til å styrke det indre rommet – selvfølelsen og selvaksepten, slik at vi kunne være troende følsomme barn som var store på innsiden.
Jeg har en bønn for barn og unge: at man ikke skal måtte vente til man er voksen for å bli trygg. For da har mye dyrebart gått tapt underveis. Jeg har en bønn om at man ikke skal måtte vente til man er voksen før man får et stort indre rom. At barn skal ha en indre katedral, der den indre stemmen ljomer, ikke et bøttekott. Et indre rom der det er stor nok plass. Der solen skinner inn gjennom glassmaleriene og der den indre stemmen får volum og blir båret av romklang. En katedral der grensene er satt, der jeg har en indre trygghet. Jeg vet hvem jeg er og hvem jeg ikke er – og jeg aksepterer det. At jeg er et menneske med begrensninger og muligheter, midt i verden.
La oss ta godt vare på det indre rommet.
Av Tom Arne Møllerbråten 
Av Sveinung Berntsen 
Av Re:tro