Dialogens du og jeg

De fleste ville nok vært enig i at det ikke kan kalles dialog dersom to mennesker som snakker forskjellige språk, og ikke forstår den andres språk, snakker til hverandre. Ord utveksles som gir mening for avsender, men ordene kan ikke forstås eller tolkes av mottaker. Et felles språk er altså en helt grunnleggende forutsetning for meningsfull dialog. Hva mer?

Silje Kvamme Bjørndal er generalsekretær for stiftelsen Areopagos. Hun har en doktorgrad i systematisk teologi fra Menighetsfakultet.

Foto: Elisabeth Nord Varhaug

Selve begrepet «dialog» kommer fra det greske ordet for «samtale». Religionsfilosofen Martin Buber beskjeftiget seg med dialogfilosofi, og pekte på hvordan «jeg» blir til i dialogen med «du». Dersom dialogen er dannende for hvem jeg blir, forutsettes en åpenhet og vilje til å risikere noe. I boken sin Zwiesprache ¹, gjør Buber en skjelning mellom tre former for dialog, som også kan hjelpe oss til å forstå dagens (overfor) bruk av begrepet «dialog». Han snakker om den tekniske dialogen, som handler om å formidle nødvendig informasjon og fremme en slags objektiv forståelse.

Dernest snakker han om monolog forkledd som dialog, og viser til debattformen som et eksempel. Hvor deltakerne ikke egentlig anser dem de snakker til som personer, ei heller har de et oppriktig ønske om å lære noe eller påvirke noen; nei, de søker snarere å få bekreftet sin egen fortreffelighet gjennom sine velformulerte poeng.

Men det Buber er opptatt av, er det han omtaler som den genuine dialogen.² Hvor deltakerne er bevisst hverandres nærvær og væren, og har som intensjon å etablere en levende og gjensidig relasjon. Den grunnleggende dialogiske bevegelsen er at jeg vender meg til deg. Ikke bare fysisk, understreker Buber, men med sjelens oppmerksomhet. ³ Gjensidighet, oppmerksomhet og åpenhet kan således anses som helt grunnleggende forutsetninger for den genuine dialogen. I gjensidigheten ligger erkjennelsen av at vi møtes som likeverdige. Vi kan gjerne ha forskjellig alder, bakgrunn, utdannelse, kulturell tilhørighet eller livssyn, men i dialogen møtes vi med forventning at ingen besitter sannheten alene – kun sammen kan vi se og oppdage mer av det store hele.

Oppmerksomheten er dyrebar i vår tid. Med en konstant strøm av push-varsler og en feed på speed, er det alltid noe annet enn den vi sitter overfor som roper på vår oppmerksomhet. Derfor er betydningen av at vi vender vår sjels oppmerksomhet til vår dialogpartner kanskje enda viktigere for den genuine dialogen i dag enn Buber kunne forestille seg da han skrev om dette.

Areopagos sin grunnlegger Karl Ludvig Reichelt hadde følgende motto: «Ydmyk, sann og fryktløs!» Den genuine dialogens åpenhet i møte med den andre fordrer en ydmykhet, som vi allerede var inne på i dialogens gjensidige forventning. Men åpenheten innebærer også at vi søker å være sanne uten tildekte motiver, og fryktløse både når vi deler av vårt eget og når vi lytter til den andre. Den dialogiske åpenheten handler ikke om å være selvutslettende eller utydelig. Det er som et «jeg» at «du» kan møte meg i en genuin dialog.

Hvor kan vi så gå for å se disse store ord om den genuine dialogen utspille seg i praksis? Til Jesus og evangelietekstene. Se hvordan Jesus – som var sannheten inkarnert – lot seg korrigere gjennom dialogen med kvinnen han først avviste bryskt (Matt. 15), snakket sant både om sitt eget og den andres liv (Joh. 4), og fryktløst fremmet sannhet i møte med øverstepresten og Pilatus (Joh. 18).

Selv ikke Jesus kunne ta ansvar for dialogens «du». Langt mindre kan vi tvinge den andre til å nærme seg dialogens rom med gjensidighet, oppmerksomhet og åpenhet. Men alle kan gjøre noe med dialogens «jeg», og et godt sted å starte er å reflektere over hva som fremmer genuin dialog – fra ditt ståsted.

1. Buber, Martin (1929), referansene vil her være til den engelske oversettelse Dialogue, utgitt i samleverket Between Man and Man (1947, 2014).
2. Between Man and Man (2014), pp 19f
3. Ibid., p 22