Du skal ikke tro at du er bedre enn fariseerne

Å utvikle selvinnsikt er en krevende øvelse. Det krever både ydmykhet, mot og nysgjerrighet å lære seg selv å kjenne, på godt og vondt. Det er nemlig sider av oss selv vi ikke så lett får øye på uten andres hjelp, og noen ganger er det ubehagelig å ta inn over seg andres tilbakemeldinger. Særlig når disse ikke stemmer overens med den vi ønsker å fremstå som. Man føler seg avkledd og avslørt.   

Dette var noe de skriftlærde fikk trent mye på i møte med Jesus. Om deres manglende selvinnsikt skyldtes ren uvitenhet eller selvbedrag er ikke godt å vite. Kanskje var det en kombinasjon av begge deler? 

I Matteus kap. 23 holder Jesus en tale for de skriftlærde og fariseerne. Det blir ikke helt dekkende å kalle innholdet i talen for konstruktiv kritikk. Jesus hadde åpenbart ikke vært på det ledelseskurset der en lærer at når en skal gi noen kritikk, så bør en starte med å si noe fint slik at de kritiske punktene ikke oppleves overveldende. I det hele tatt bør en ha flere positive enn negative tilbakemeldinger for å ivareta den en snakker med. Det hadde han heller ikke fått med seg.

Nei, her er ikke fokuset ivaretakelse. Jesus har nok innsett at denne gjengen er det ingen vits å prøve å ha noen dialog med. Hele talen er en eneste lang slakt av hele deres religiøse prosjekt.  Sentrale elementer i deres trosutøvelse var selvrettferdighet, ekskludering, maktmisbruk og fordømmelse. Alt det Jesus ville frelse dem fra, men som de ikke ville miste for alt i verden.  

Talen er et retorisk mesterverk og de skriftlærde står igjen med buksene på knærne, om ikke helt avkledd. Talen er like relevant for fariseere i dag som den var den gangen. Mot slutten av tiraden sier Jesus noe til dem som jeg har gjort meg noen tanker om: «Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere! Dere bygger gravsteder for profetene og utsmykker gravminner for de rettferdige og sier: ‘Hadde vi levd i våre fedres dager, ville vi ikke ha vært medskyldige i profetenes blod.’ Slik er dere selv vitner om at dere er barn av dem som slo i hjel profetene. Fortsett da i fedrenes spor til målet er fullt!» (Matt: kap 23, vers 29-32).

Det ironiske i dette er selvsagt at de som her påstår at de ikke ville vært medskyldige i drapet på tidligere profeter, hvis de hadde levd da, er de samme som sørger for å få drept den største profeten av dem alle. De er drevet av de samme motivene som alle selvrettferdige fariseere har vært drevet av gjennom alle tider.

Dette, at man innbiller seg at man ville vært bedre enn sine samtidige dersom man levde i en annen tid, er antakelig en av de mest selvrettferdige og hyklerske vrangforestillingene man kan ha. Jesus opplyser fariseerne om at de med sitt hovmod bare bekrefter at de er laget av samme stoff som sine forfedre og formødre.

Janteloven har et bud som lyder: «Du skal ikke innbille deg at du er bedre enn oss». Nå er Janteloven et uttrykk for hvordan vi holder hverandre nede, i frykt for at noen skal stikke seg ut, skinne mer enn oss andre osv. De budene skal vi ikke lytte til. Løper du fortere enn oss andre, fortsett med det. Spiller du piano bedre enn oss andre, fortsett med det. Hva enn du har av evner som overgår oss andres, dyrk dem.

Men i det du tenker at du er moralsk overlegen andre, bør du stoppe opp og tenke deg om. Det er nemlig fariseerisme å tenke at de som tror på en bestemt måte, leser Bibelen på en bestemt måte, jobber i en bestemt bransje, stemmer på det partiet osv., er mennesker med dårligere holdninger enn en selv har. Der faller vi igjennom, igjen og igjen.

Fariseerne er ikke alltid noen andre. Det bor en i oss alle. Noen ganger er det beste vi kan gjøre å oppdage fariseeren i oss selv og sette hen på plass. Større selvinnsikt gir oss større mulighet til erkjennelsen av at vi trenger like mye nåde alle sammen. En verden med mindre selvrettferdighet og mer ydmykhet er en bedre verden.