En hjelp til å gjøre det vi egentlig vil

Vi lever i en verden med uendelige muligheter, muligheter vi kan fordøye i høy hastighet. Vi blir bombardert med veier til lykke og nytelse. Det alle meste er tilgjengelig ved noen tastetrykk – det hele krever så lite av oss. Alt er så flyktig.

John Mark Comer skriver i sin bok «The Ruthless Elimination of Hurry» om hvordan utålmodigheten, strevet og hastverket preger samfunnet vårt, og livene våre. Hvordan det risikerer å bryte oss ned – ja, det bryter oss ned allerede. Comer beskriver hvordan han som pastor for en stor kirke med mange forventninger, både fra fellesskapet, utenfra og fra seg selv, endte opp som et tomt skall. Han sprang fra den ene tingen til den andre, og når han kom hjem kræsjet han på sofaen og så på noe hjernedødt, før det var på an igjen dagen etterpå. Høres det gjenkjennelig ut?

Fredrik Krunenes er pastor i Oslo Sentrum Baptistkirke og leder av praksisfellesskapene til Etter Kristus, kommunitetsarbeidet til Areopagos. Han er gift med Ingliv og bor på Tøyen i Oslo.

Comer sin respons på dette, var å utforme det vi gjerne kaller en livsregel. Hva er en livsregel, og hva innebærer det? En regel kan være både veiviser, rammeverk og inspirasjon. Disse sidene har blitt ulikt vektlagt avhengig av kirketradisjon og omgivelser. En eller annen form for regel har vært brukt hos omtrent alle forpliktende, kristne fellesskap siden de første gruppene av ørkenfedre og mødre. De var igjen inspirert av fellesskapet i den første kirke som beskrives i Apostlenes gjerninger 2,42.

Ordet «regel» kommer fra det latinske «regula», som betyr et rett trestykke, en linjal, eller målestokk. Regula er også ordet for det vi bruker for å holde planter oppe, som på norsk kalles espalier. For at planter som fersken eller vindruer skal ha større sjanse for å frembringe frukt av god kvalitet, trengs slike lister av tre eller metall.

Jesus sier i Johannes 15,4-5: «Bli i meg, så blir jeg i dere. Slik som greinen ikke kan bære frukt av seg selv, men bare hvis den blir på vintreet, slik kan heller ikke dere bære frukt hvis dere ikke blir i meg. Jeg er vintreet, dere er greinene. Den som blir i meg og jeg i ham, bærer mye frukt. For uten meg kan dere ingen ting gjøre.»

Som etterfølgere av Jesus kan vi ikke gå i egen kraft. Vi må la Jesus gjennom sin Ånd lede oss, fylle oss, bevare oss. Vi trenger å bli på treet. Og bak ethvert godt vintre, er det et espalier, en struktur. Et rammeverk for å holde oppe vintreet slik at det kan vokse og bære frukt.

Comer oppsummerer hva en regel kan være ved å kalle det en plan, en kalender. Et sett av praksiser som du organiserer livet rundt i et fellesskap som følger Jesu vei. Det er ikke bare en intensjonell måte å praktisere troen på: det er også en vei for å hindre oss i å bli dratt med i dragsuget av hastverk, utålmodighet, støy og distraksjoner i hverdagsliv og samfunnet forøvrig. Det handler om å tre inn i det Jesus inviterte oss til: å bli i Ham. Slik blir vi mer til stede i familie og fellesskap, i arbeid, og i oss selv.

En livsregel handler i bunn og grunn om forpliktelse. Forpliktelse til noen praksiser, og til et fellesskap. Det er en hjelp til å gjøre det vi egentlig vil. Uten forpliktelse blir gode intensjoner bare gode ønsker. Min erfaring er at vi finner frihet, hvile og vekst i forpliktelse.

Når jeg for eksempel har forpliktet meg til å be hver morgen, gjør det at jeg slipper å måtte stille meg spørsmålet «vil jeg be nå?» hver gang jeg står opp. Noen klarer kanskje å velge det de vil hver dag. Jeg er ikke sånn. Jeg kan ofte kjenne meg igjen i Paulus sine ord: «For jeg forstår ikke hva jeg selv gjør. Det jeg vil, gjør jeg ikke, og det jeg avskyr, det gjør jeg.» (Rom 7,15) Men hvis jeg forplikter meg, til noen praksiser og til noen andre, er det litt lettere å gjøre det jeg faktisk ønsker. Den dårlige samvittigheten dempes. Jeg inviteres til å senke skuldrene. Ordningen bevarer meg.

Dette skjer selvsagt ikke i en håndvending: vaner kommer ikke av seg selv. Men både vår hjerne og vår karakter formes av sunn praksis. Så når vi øver på å be, takke, gi, elske vår neste, tilgi og bekjenne, da er det litt lettere å gjøre det neste gang. De fleste former for øvelse er det lettere å holde på med når vi er sammen om det, er enige om å holde hverandre ansvarlig for det, og vil støtte hverandre underveis.

I Etter Kristus sine praksisfellesskap, som er Areopagos sitt kommunitetsarbeid, har vi tre stikkord: intensjon, forpliktelse og fleksibilitet. Vi lever og praktiserer sammen med en hensikt, en hensikt som bare kan bli levende hvis vi forplikter oss til hverandre og til rytmene. Samtidig lever vi svært forskjellige liv, og vi trenger frihet til å tilpasse rytmer og hverdag til hvordan livet ser ut.

Alle har godt av å bli bevisst rytmene og vanene livet formes av. Og vi er alle invitert til å justere og forme dem etter Jesu vei. Dette tror jeg munken Benedikt hadde forstått da han mante til en regelbundet hverdag. Ikke bare fordi det gir liv, men fordi det holder oss i live. Det gjelder i aller høyeste grad i dag som for 1500 år siden.