En tro som puster

Noen mennesker forlater troen fordi den ikke lenger gir mening, og noen forlater troen fordi den ikke lenger gir rom.

Troen ble for trang. For streng. For full av regler og systemer og forklaringer som ikke stemte med det man opplevde i livet. For høye krav. For lite nåde. For mange ord, og for lite stillhet.

Kanskje du kjenner deg igjen.

Kanskje du har sittet i et kirkerom og kjent på en indre spenning. En uro. Ikke nødvendigvis mot Gud, men mot måten Gud ble fremstilt på. Kanskje du har hørt forklaringer om kjærlighet, men opplevd dømming. Kanskje du har blitt møtt med bekymring fordi du stilte spørsmål, eller blitt sett på som «en som glir bort» bare fordi du trengte litt mer tid til å tenke selv.

Eller kanskje du bare trengte å puste.

Og kanskje, da du gikk, var det ikke Gud du forlot – men en form som hadde blitt for smal til at troen din fikk plass.

En lengsel som lever videre

Det vakre – og noen ganger det smertefulle – er at lengselen ofte blir igjen. Den stille vissheten om at noe hellig finnes. Et håp som ikke helt slipper taket. En følelse av at Gud fortsatt er der, et sted under alle lagene. Ikke som en figur, ikke nødvendigvis som et system – men som et nærvær. Som lys. Som kjærlighet.

Den lengselen er ikke et problem. Den er kanskje det mest levende du har.

Og du skal vite dette: Det finnes tro som ikke krever at du stenger døren til hjertet ditt. Det finnes en vei som lar deg være hel – med tro og tvil, med erfaringer og spørsmål, med sår og håp.

Det finnes tro som puster.

Ikke én vei – men mange

Vi er forskjellige, også i tro. Noen trenger liturgi, klare rammer, faste former. De finner fred i å vite hvor ting hører hjemme, i tydelige doktriner og gamle bekjennelser. Det er vakkert. Og viktig. Gud er der også.

Men noen av oss trenger noe annet. Vi trenger stillhet. Tid. Plass. Vi trenger å tro langsomt, uten frykt. Vi trenger en tro som ikke gir oss ferdige svar, men heller åpner dører innover og utover. En tro som lytter, før den snakker. En tro som tåler at vi tenker selv, og føler dypt, og endrer oss underveis.

Også det er hellig. Også det er ekte.

Tro skal ikke mase. Den skal bære. Den skal ikke stenge ute. Den skal åpne. Den skal ikke kreve at du skjuler deg – men hjelpe deg å være sann.

En annen måte å tro på

Det tok meg tid å forstå at det finnes slike rom. At det finnes tro som ikke krever mange ord. Den søker Gud i stillheten, i det som er ekte, i samvittigheten, i kjærligheten mellom mennesker. Den tror at Gud finnes i alle, og at du kan møte Gud direkte – ikke gjennom makt eller mellomledd, men i det innerste i deg selv.

Den minner meg på at det hellige ikke er langt borte. Det finnes her. I dette øyeblikket. I pusten.

Det er en tro som ikke måles i hvor mange riktige setninger du sier, men i hvordan du forsøker å leve. Den spør ikke «har du forstått alt?» – men: «Har du lyttet?»

Det finnes fellesskap som praktiserer en slik tro. Dette fellesskapet kalles Vennene eller Kvekerne, og de har levd denne troen i flere hundre år. De bygger ikke sin tro på et hierarki eller et system av regler, de har ingen prester eller liturgier – men praktiserer stillhet, sannhet og kjærlighet. De tror at Gud taler til og gjennom alle som er åpne for å lytte, og at tro ikke nødvendigvis trenger ytre former for å være ekte.

Jeg er ikke en del av dette fellesskapet selv, men kjenner meg igjen i det de praktiserer. De har for meg blitt et fint eksempel på hvordan tro kan være en indre vei, en rolig vandring, uten krav om å være «rett», men med rom for å være ekte.

Så hvis du har blitt såret av kirken, eller har følt at troen ble et bur i stedet for et hjem, så vil jeg si dette: Det er ikke troen det var noe galt med. Det var formen.

Og det finnes andre former. Det finnes fortsatt måter å tro på som ikke gjør vold på hjertet ditt.

Du trenger ikke rope. Du trenger ikke forklare alt. Du trenger ikke gjøre deg mindre. Troen kan være som en pust. En vei. En åpning.

Og du kan få lov til å tro igjen.

Les også: Make peace great again