Er Gud både-og eller enten-eller?

Da vi for et par år siden startet bloggen re:tro, var det et resultat av flere års samtaler om hvordan troen vår har endret seg gjennom årene. Et tema vi ofte var innom i disse samtalene var hva slags bilde eller forestilling vi har av Gud og hvordan det påvirker vårt forhold til han. For eksempel er det vanlig for kristne å tenke på Gud som en far. Men er han en far som ønsker å fortelle deg hvilken enorm verdi du har for han, eller er han mest opptatt av å opptukte deg til å bli et lydig barn? Er han en som vil dele alt det gode han har med deg bare fordi du er hans barn, eller fører han nøye regnskap med din innsats og belønner deg deretter? Ønsker han at du skal ta deg til rette eller at du viser ærbødighet og respekt for han?

Noen vil hevde at Gud er begge deler. Han er den varme, kjærlige faren som tar imot deg når som helst på døgnet, men også den store, allmektige og hellige Gud som vi skal ha ærefrykt for. Både den som er full av nåde og den som ikke tåler synd, en du sitter på fanget til den ene dagen og bøyer kne for den neste. Det som er utfordrende med en sånn kombo er at man aldri kan være helt trygg hos han. Er jeg bra nok i dag eller er det noe jeg må ordne opp i eller be om tilgivelse for først? Møter jeg et smil eller en alvorlig mine? Mottar jeg kjærlighet eller fordømmelse? Slike relasjoner er utmattende og psykisk belastende. Da kan det letteste være å holde seg på avstand.

Den dimensjonen ved Gud vi bruker for å skape en kontrast til den varme og kjærlige faren, er hans hellighet. Vi forbinder denne helligheten med noe fryktinngytende. I Det gamle testamentet er helligheten knyttet til at Gud er utilnærmelig for menneskene. Ingen kan se Gud og leve. Derfor er hans nærvær ikke tilgjengelig for oss. Han er gjemt bak et forheng som ingen klarer å flytte på. Det at noe er hellig innebærer også at det er vesensforskjellig fra noe annet. Vi har tenkt på Guds hellighet og fullkommenhet som en kontrast til oss syndige, ufullkomne mennesker, noe som gjør at vi har tenkt at Gud egentlig ikke tåler oss.

Men stemmer det? Det nye testamentet forteller en annen historie. Allerede på dagen da Jesus blir født, proklamerer en englehær at menneskene har Guds velbehag. Ett av navnene til Jesus (ja, han har flere) er Immanuel, som betyr «Gud med oss». I Johannes evangeliums mest kjente vers leser vi: «For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv» (Joh. 3:16).

Du skal altså ikke lese langt inn i Det nye testamentet før tanken om at Gud ikke tåler oss mennesker får god motstand. Bibelen ber oss ikke om å prøve å balansere to motstridene bilder av Gud. Leser vi videre i Det nye testamentet blir det klart at den åpenbaringen vi skal holde oss til for å forstå Gud, er Jesus. Det var først når Jesus kom på banen at Guds vesen ble tydelig. Bare les her: «Han er den usynlige Guds bilde» (Kolosserbrevet 1:15). «Han er utstrålingen av Guds herlighet og bildet av hans vesen» (Hebreerbrevet 1:3). «Ingen har noen gang sett Gud, men den enbårne, som er Gud, og som er i Fars favn, han har vist oss hvem han er» (Johannes 1:18).

Tilbake til Guds hellighet. Som tidligere nevnt innebærer ordet at noe er vesensforskjellig fra noe annet. Det er ingen tvil om at Jesus representerte noe annet enn det religiøse systemet vi mennesker hadde stablet på beina som kategoriserte, fordømte og utestengte mennesker. Jesus viste oss hvordan kjærlighetens Guds hellighet kommer til uttrykk: Gjennom å røre ved de spedalske. Gi fornedrede mennesker verdighet. Ved å vaske disiplenes føtter. Ved å elske sine fiender. Ved å bære verdens synd og forsone oss alle med Gud.

Vi må våge å tro at bildene av Gud i Det gamle testamentet er uskarpe. De viser deler av sannheten, men ikke helheten. Baserer vi oss for mye på beskrivelser av Gud fra Det gamle testamentet risikerer vi å tillegge han egenskaper og et vesen han ikke har. Så når vi finner beskrivelser av Gud der som ikke korresponderer med Jesus, da velger vi Jesus. Såpass lydige må vi være mot Bibelen.