Et språk som helbreder
Alle mennesker har en sårbarhet for å utvikle mistillit til seg selv eller sine omgivelser. Hvordan kan tilliten gjenopprettes?
I høst kom boken «Å finne nådens språk» ut på Efrem forlag. Tittelen fenget meg umiddelbart. Nåde er et tema som opptar meg mye, og som jeg stadig oppdager nye sider ved. Samtidig vet jeg at vi ofte mislykkes med å formidle nåde på en måte som frigjør mennesker slik Jesus gjorde. Vi mangler et språk som når inn hos den andre.
Så, finnes det et nådens språk som folk forstår? Ja, svarer bokens forfatter, Christopher Jamison. Og vi gjør klokt i å lære oss det språket. Både for vår egen del, og for menneskene rundt oss.
Jeg må medgi at dette er en bok det ikke er enkelt å gi en kortfattet omtale av. Jeg tror det har med temaet for boken å gjøre. Jamison skriver om nåde, men først og fremst formidler han nåde. Og derfor er bokens innhold vanskelig å gjengi, for nåden er noe vi erfarer mer enn vi begriper. Jeg vil allikevel gjøre et forsøk. For dette er en bok jeg håper blir oppdaget av flere.
Jamson beskriver nåde som «…en godhet som nærer sjelen; den mater det gode i oss, slik at vi kan stole på hverandre og utfolde oss sammen» (s. 31). Dermed kan ikke nådens språk bare bestå av ord, men i alt vi formidler som skaper eller gjenoppretter tillit.
Utgangspunktet for Jamisons søken etter nådens språk er vår lærdom om hva som skjer med mennesket når nåden ikke er til stede. Der nåden ikke erfares bygges mistillit. Alle mennesker har en sårbarhet for å utvikle mistillit, enten den er til Gud, til samfunnet, sine nærmeste, eller til oss selv.
Jamison skriver innsiktsfullt om hvordan opplevelser av forlatthet og ensomhet gjør oss særlig sårbare. I vår samtid kommer mistilliten til syne blant annet i ordskiftet i sosiale medier. Noen har ingenting annet å formidle til omverden enn mistillit. De mistror myndigheter, medier, forskning og institusjoner. Jamison fremhever hvordan nedstengingen av samfunnet i begynnelsen av pandemien forsterket tendensen, og skadene for enkeltmennesker og samfunn er potensielt store.
Vi kan møte de som har mistet tilliten med argumenter, med hån og latter, eller med irritasjon. Stort sett vil dette bare forsterke deres opplevelse av isolasjon og styrke deres mistenksomhet. Ensomhet og mistillit er vondt, det er sykdomsfremkallende og øker sjansen for tidlig død, noe Hilde Østby tydelig understreker i «Kart over ensomheten – om vår ustoppelige trang til fellesskap og hva som driver oss fra hverandre». De som er fanget i mistillitens nett, kan det synes håpløst å hjelpe ut. Jo mer en prøver, jo mer vikler de seg inn.
Skal vi løsne opp i flokene trenger vi et annet språk. Fornuftens språk snakker bare til halve mennesket. Det kommuniserer ikke med den delen av oss som trenger å helbredes. Christopher Jamison viser oss hvordan nådens språk snakker til den empatiske og kreative delen av oss, og formidles gjennom å lytte, å snakke, å skrive og å lese.
Gjennom personlige erfaringer og ved bruk av eksempler fra litteraturen lærer han oss å snakke og forstå nådens språk. Dette formidler han dypt og innsiktsfullt. For eksempel i kapittelet om lytting: Hva skjer med mennesker som blir lyttet til uten forbehold? Hva skjer med oss selv når vi lytter fordomsfritt? Hva er det vi kommuniserer med blikket vårt som forteller at det er trygt å snakke?
Nåden kan bare formildes troverdig av mennesker som selv klarer å ta imot den. Har man en rent akademisk eller teoretisk tilnærming til nåden blir man fort kun opptatt av hvem som omfattes av den og hvor langt den rekker (som da gjerne ikke er all verdens langt). For de som har erfart mye nåde blir det derimot irrelevant å skulle stenge noen ute fra den.
Altfor ofte ender samtaler om nåde i teologiske dragkamper rundt definisjoner og etiske grenser, noe som i seg selv åpenbarer behovet for nådens språk. For nådens språk er ikke til for å snakke om nåde, men for å formidle den. Nåden har en sterk appell til alle mennesker. Den er noe vi søker og lengter etter, enten vi vet det eller ikke. Kirkens oppgave er derfor fremfor noe annet å tale nådens språk til verden.
Noen bøker er man ferdig med når den er lest ut. Dette er ikke en slik bok. Den kan leses igjen i sin helhet (den er på overkommelige 157 sider) og i enkeltavsnitt. «Å finne nådens språk» blir vi aldri ferdig med, så la boken ligge fremme.
Av Kristian Mellesdal Bye
Som ikke-kristen er det jo litt vanskelig å forstå dette nåde-begrepet. Slik jeg forstår det så er det å møte medmennesket ditt med et fullstendig ikke-dømmende/aksepterende blikk.
Den sekulære nåden som du har i Norge strekker seg mye lenger enn den kristne nåden vil jeg hevde.
Jeg googlet denne boken, og forfatteren er en katolsk munk? Jeg opplever det som ganske pussig at en av den arten skal snakke om nåde. Virker mer for meg å være en slags godhetsposering?
Jeg har ikke lest boken, men hva mener egentlig konservative katolikker om kondombruk i Afrika? Om homofile? Hva har skjedd med barn som disse munkene har fått tak på opp gjennom historien? (ikke at jeg sier akkurat denne munken er ansvarlig for dette, men han har da levd lenge i dette overgreps-bolet).
Nåde er ikke det jeg tenker på med konservative katolikker!
I alle legekontorer i Norge, inkludert mitt eget, prioriterer vi å møte hver pasient med en åpen og ikke-dømmende tilnærming. Vårt mål er å støtte pasientens helseforbedring ut fra deres individuelle behov og ønsker.Man gir like god og kanskje også bedre behandling til mennesker som kanskje hele voksne livet har vært voldsutøvere, narkomane, nynazister, fundamentalistiske kristne, muslimer eller hva det måtte være. Alt betalt av Norge.
Som eksempel på aksepterende behandling kan jeg trekke frem PrEP-behandling, som er dyr, forebyggende behandling mot HIV som vi gir gratis til bl.a homofile som lever høyrisiko-liv.Strekker den den katolske nåden(eller nåden til pinsebevegelsen? Eller unge-Lennart sin nåde?) seg så langt? Tror ikke det er mainstream blant konservative katolikker ihvertfall. Den norske sekulære nåden er slik, uten at det skrytes så mye av det.
Sekulære Norge folk er flinke på nåde. Typisk eksempel er Moxness som stjal solbriller og nektet for dette offentlig. Folk likte ikke det. Han stjal mer i butikk, ble tatt igjen og gikk ut og innrømmet at han hadde et problem. I samme øyeblikk var det ikke mer snakk om det, og ikke lenge etterpå var han med i debattprogram på NRK.
Lennart, som jeg har skrevet før så er det svært åpenbart at din religion er slipt ned av det sekulære samfunnet. Jeg er ganske sikker på vi er helt linje i både forebyggende behandling for homofile og kondombruk i Afrika. Fundamentalismen fra ungdommen din er borte, og det er bra, men se på ikke-religiøse ungdommer som har denne sekulære nåden allerede uten at de trenger å bryte seg ut av fundamentalistiske religiøse usunne forestillinger. Det er enda bedre.