Får barna tillit til en voldelig Gud?

Denne påsken leste jeg påskeevangeliet sammen med min sønn på 5 år. Vi leste tilfeldigvis fra barnebibelen «Bibelen forteller om Jesus» utgitt på Hermon forlag, skrevet av Sally Lloyd-Jones for aldersgruppen 4-9 år ifølge forlagets nettsider.

Heldigvis leser jeg alltid teksten i mitt stille sinn før jeg avgjør om dette er egnet høytlesning for mine barn. Og det med rette. Jeg siterer: «Guds raseri over synden kom ned fra himmelen – over hans egen Sønn. I stedet for over menneskene. Dette var eneste måten Gud kunne ødelegge synden på uten å ødelegge sine barn som var fulle av synd i hjertet».

Dette vekket refleksjoner jeg tidligere har gjort meg, men denne gangen stod det klart for meg – jeg har et ansvar som forelder og kristen. Dette voldsperspektivet vil jeg ikke formidle til mine barn. For hvordan kan de minste blant oss få tillit til en Gud som bare MÅ drepe Jesus – sin elskede sønn? Er vi og våre barn heldige som slipper å bli drept av Gud – fordi Jesus var så snill å steppe inn å ta straffen?

Karianne Schandy Dinessen har en mastergrad i Kultur og Samfunnspsykologi fra UiO. Jobber til daglig som frivillighetskoordinator i Røde Kors. Har bakgrunn som adventist og lang erfaring som frivillig blant annet fra Maritastiftelsens ruskafe. Er mamma til to små barn. Over gjennomsnittet opptatt av to ting: en sunn og inkluderende kirke og forvalteransvaret vi kristne har i møte med klimakrisen.

I psykologien snakker vi om små barns tilknytning til omsorgsgiver. Utviklingspsykologien har vist oss at tilknytningens funksjon ikke bare er viktig for den fysiske tryggheten: Nærhet til trygge voksne er helt avgjørende for barns psykologiske utvikling.

For hvordan kan de minste blant oss få tillit til en Gud som bare MÅ drepe Jesus – sin elskede sønn?

Trygg tilknytning innebærer både trygghet til å utforske omgivelsene og at man er trygg på at man vil bli ivaretatt og beskyttet ved behov. I kontrast til trygg tilknytning har vi utrygg tilknytning. Det finnes ulike varianter, men jeg skal ikke bruke plass på det her. Poenget er at disse tilknytningsmønstrene ofte fører til utfordringer i relasjoner senere i livet. Barn med trygg tilknytning klarer seg bedre.

Så hva med Gud? Det jeg finner fantastisk med kristen tro jo er nettopp at Gud møter oss personlig. Han ønsker en relasjon med oss – han ønsker en trygg tilknytning som kan styrke oss i møte med det vanskelige Livet. Det Livet han selv kjente på egen kropp. Jeg er overbevist om at vi har misforstått Korset og Jesu død dersom Gud selv er voldsutøveren.

Jeg er overbevist om at dette skaper utrygg tilknytning til vår Herre. En tilknytning som ikke står seg inn i voksenlivet og som for mange rakner helt idet man skal formulere en tro videre til egne barn. Det holder ikke. Og så står man der uten noe alternativ. For det er ikke skapt (nok) rom for andre perspektiver og samtaler omkring dette.

Derfor er jeg glad Sturla Stålsett setter ord på dette. Og det finnes flere. Boken «Ærlig talt, Gud!» av Harald Giesebrecht tar også for seg tematikken. Jeg kan anbefale den for interesserte. Som småbarnsforelder er jeg opptatt av formidlingen til våre barn. Kanskje noen tenker «er dette så viktig?» Ja. Det tror jeg det er. Min tese er alvorlig – jeg tror vi gjør det motsatte av å være menneskefiskere. Bildet er sammensatt, men jeg tror mange forlater kirken og til slutt troen fordi tilknytningen vår til Gud er utrygg. Det voldelige Gudsbilde henger ikke sammen med det vi oppfatter som Kjærlighet. Da er det lite håp å formidle videre – da er vi som Stålsett skriver fortapt.

Men det ER en annen fortelling. En fortelling også verdt å undre seg over sammen med en på 5 år: Gud tok rotta på ondskapen nettopp ved å vende det andre kinnet til. Han vant. Det er Håp.

Innlegget ble først publisert i Vårt Land.

Anbefalt lesing

Ærlig talt, Gud!

Å forsvare Gud mot innvendingene fra vitenskapen er barnemat mot å forsvare Gud mot den skade de troende selv har påført ryktet Hans.

Harald Giesebrecht