Fjellvett, skamvett og trosvett

Kjenner du til fjellvettreglene? Jeg tror kanskje at de fleste nordmenn kjenner til de ni fjellvettreglene på samme måte som de kjenner til De ti bud.

Man kan ikke reglene eller budene på rams, men kan gjengi enkelte bud og fjellvettregler. Som for eksempel fjellvettregelen «Vend i tide, det er ingen skam å snu», eller budet «Du skal ikke drepe».

Severin Suveren, skråsikkerhet og gode hjelpere

Jeg er såpass gammel at jeg også husker Severin Suveren fra fjernsynskampanjen for fjellvettreglene i 1989. Severin, helt suverent spilt av Åsleik Engmark, er en overmodig og lite fjellvant fyr som legger ut på vandring i fjellet uten å ta hensyn til vær, føreforhold og egne evner. Når han utsettes for alle farene det advares mot i fjellvettreglene, og må bli reddet av andre for å overleve, avfeier han det hele som uflaks. Nå er navnet Severin Suveren blitt et symbol på enhver overmodig person som mener at de vet bedre enn alle andre.

En gang i livet forholdt jeg meg til Bibelen og troen som Severin Suveren forholdt seg til fjellet. Som nyfrelst tenåring var jeg overbevist om at jeg leste, trodde og forsto Bibelen på den rette måten, i motsetning til for eksempel katolikkene, lutheranerne, de ortodokse og metodistene. Jeg la ut på min trosvandring med en arrogant skråsikkerhet om at jeg, og de som delte mitt syn, representerte den urkristne måten å lese Bibelen på: «Les som det står, tro som det står». Og som Severin Suveren måtte få hjelp for å komme seg helskinnet hjem til den lune peisen, måtte jeg senere i livet noe motvillig få hjelp av både lutheranere og katolikker for å kunne komme helskinnet ut av en troskrise.

Kartet og terrenget

Noen ganger opplever man at kartet man har foran seg ikke stemmer med terrenget man befinner seg i. Ikke minst gjelder det innebygde navigasjonssystemer i bil. Hver gang vi nærmer oss familiehytten utenfor Bergen kommer det en advarende stemme over anlegget: «Advarsel! Ferge!» Litt senere viser kartet at vi kjører rett ut i fjorden når vi faktisk kjører på vei helt frem til hytta, parkerer bilen og går tørrskodd inn i hyttens lune vrå.

Når man opplever at kartet ikke stemmer med terrenget, eller teorien stemmer med den virkeligheten man observerer kan det skape både tvil, uro og forvirring. Spesielt hvis man har en urokkelig tro på at kartet er ufeilbarlig og ikke inneholder feil eller motsetninger. Hvis jeg skulle stolt blindt på navigasjonssystemet i bilen ville jeg fortsatt sittet og ventet på en ferge som aldri kommer.

Når man erfarer at Bibelens klare ord ikke er fullt så klart likevel, men inneholder både motsetninger og tekster der Gud utfører moralsk forkastelige handlinger, eller at vår mange postulater om hvordan Gud er og handler i verden ikke samsvarer med personlige erfaringer, eller at troen krever at vi må gå på kompromiss med vårt indre, (gudgitte) moralske kompass, eller når vi opplever at vår tro drives av frykt fremfor motiveres av kjærlighet, når troen tvinger deg til å ekskludere fremfor å inkludere kan det føre til kognitiv dissonans. Mange opplever dette som å stå ovenfor et nesten umulig valg. Et enten-eller-valg. Men er det nødvendigvis slik? Min gode venn og svoger Lennart Iversen skisserer en annen mulighet i sin artikkel «Når terrenget ikke stemmer med kartet»:

«Stilt ovenfor valget mellom tro og observerbar virkelighet, blir valget enkelt. Virkeligheten vinner. Trosreisen er slutt. De går av toget og blir ikke med videre. For andre er det starten på en ny reise. De innser at kartet ikke alltid stemmer helt overens med terrenget, men i stedet for å hive det i papirkurven begynner de heller å supplere kartet. Det er jo en god stund siden det ble tegnet, og landskapet har endret seg siden den gang. Modigere og klokere begir de seg videre på trosreisen. De har med seg både kart og sanseapparat, og med begge disse komponentene blir turen både mer interessant og spennende.»

Omvendelse og skam

Som nevnt i ingressen er en av de mest kjente fjellvettreglene denne: «Vend i tide, det er ingen skam å snu». Når man har vært skråsikker om noe kan det å innrømme at man tok feil oppleves vanskelig. Severin Suveren ville ikke innrømme sine feilvurderinger, men skyldte heller på uflaks i stedet for å kjenne på skammen ved å overvurdere seg selv. I stedet for å lære av sine feil endte han heller opp med å gjøre flere feil. Alt for å unngå å tape ansikt.

Vi som skriver driver denne bloggen har alle opplevd at vi har måttet omvende oss. Eller «å re-tro» som vi kaller det. Og vi har erfart at det ikke er en skam å snu, selv om det kan være vondt å tenke tilbake på hva en har sagt, ment og gjort. Ved å «oppdatere» kartet har vi funnet nye stier, et åpnere landskap, en større himmel og flere medvandrere på trosreisen. I stedet for å lide skipbrudd på troen, har vi, etter vår mening, funnet en ny og bedre vei: Kjærlighetens vei (1. Kor. 13, 1-13).

For å hjelpe deg med å få en tryggere trosreise har vi utviklet vår egen versjon av fjellvettreglene som vi har kalt «Trosvettreglene». De finner du her.

2 kommentarer

  1. Øyvind Sivertsen sier:

    Fantastisk metafor med Severin Suveren, kjenner meg godt igjen i det bildet du tegner, en reise der Guds kjærlighet og veiledning får oss å vende om, når alle veiskilt viser fortsett.
    Min erfaring og et siste spørsmål blir, skal jeg høre mere på mennesker og kontekstløse Bibelvers enn Gud? Skal vi be sannhetens DHÅ om å tie?

  2. En del gode poeng her Kent, men ikke alle makter å se forskjell på Guds kjærlighet og lidelsens evne til nyskapende vilje til omvendelse og gjenfødelse– kontra snillismens
    hindrende motivasjon til endring. Sett i forhold til Homofile og Narkomane og andre for den saks skyld. Minner om Jobs bok 36-15 hvor Elihu minner Job om Guds arbeids metode, GT riktig nok– men også i dag. «Han frelser de ulykkelige ved deres ulykke og åpner deres øre ved trengselen» Men når synden tillates og aksepteres fjernes ulykken som årsak til frelse
    <3

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *