Fortellingen om dekonstruksjon

De siste timene før innleveringen vekslet jeg med å gå rundt i min lille stue i Bergen med et gripekors i hendene og å febrilsk prøve å rette opp i alle de små og store gjøremålene før tiden på leveringssiden viste «0 minutter igjen». Etter leveringen var hjertet hamrende i proporsjon til de store viktige voksenpoengene som nettopp var sanket inn, men sjelen noenlunde i ro. For jeg visste at jeg hadde gjort mitt beste forsøk i å beskrive det jeg (i alle fall selv) oppfattet som et særlig aktuelt tema i «dekonstruksjon av tro».

Om ikke annet har høstens medieoppmerksomhet om tematikken blitt bekreftende for meg. Alt fra dekonstruksjonsetymologi, definisjon og normativitet har vært gjenstand for debatt. Flere har spurt meg om min mening om debatten, generelt, samt en rangering av de ulike innleggene. Dette er vanskeligere å svare på enn kanskje først forventet. For jeg mener at innleggene har variert i kvalitet og at det har vært både gode og mindre gode meningsytringer, basert på det arbeidet jeg har gjort. Kort fortalt kan det destilleres til et inntrykksbilde av en bredere dekonstruksjons-kultur og intervjuer med nordiske «dekonstruister» og amerikanske «dekonstruksjons-influencere». Samtidig er jeg ikke særlig interessert i å fungere som en slags portvokter for begrepet, på tross av at jeg har mine meninger. Ironisk nok har jeg lest for mye om dekonstruksjon til å si akkurat hva det er.

Jan-Petter Moberg (f. 1994) er en bergenser med Integrert lektorutdanning og bachelor i filosofi fra UiB. Jobber som lærer og har skrevet en masteroppgave om dekonstruksjon i religionsvitenskap.

For helt fra starten av forskningsprosjektet var det slående hvor åpent for tolkning begrepet var og variasjonen det fikk, alt ettersom hvem man spurte eller hørte på. Dette kom også til syne når jeg rekrutterte informanter til intervjuer. Veldig mange tok kontakt med en formulering ala denne: «Hei! Jeg tror jeg kan passe inn her. Men hva legger du i ´dekonstruksjon´? Vil gjerne høre mer😊». Dette tolker jeg dithen at det er en overflate-tilgjengelighet i begrepet som mange umiddelbart kan kjenne seg igjen i. Kanskje av slaget: «Jeg vet ikke om jeg har dekonstruert, men noe har skjedd med min religiøse identitet. Jeg er ikke religiøs på samme måte som jeg var for ti, fem eller bare ett år siden».

Dette åpner opp for en vid definisjon av begrepet, som også dessverre (i et forskningsøyemed) kan redusere mulighetsrommet for å behandle begrepet med den sosial-kirurgiske presisjonen religionsvitere og sosiologer gjerne etterstreber. Det åpner også opp for at begrepet kan tolkes uforventede veier, ved at det oversettes, eller reduseres, til: «Troen forandrer seg. La oss kalle det ´dekonstruksjon´».

Det er samtidig selvransakende. Inkludert i min egen selvrefleksivitet knyttet til prosjektet, er jeg selv en «dekonstruert kristen»? Flere av informantene mine gikk ut fra det, at tematikken var så sær og forbeholdt de spesielt interesserte at jeg måtte ha en personlig inngang til tematikken for å gidde å bruke ett år på å studere det. Om jeg er dekonstruert kommer an på hvem man spør, men spør du meg er svaret kort fortalt, nei. Lengre fortalt kan jeg si at jeg opplever en del «familielikheter» med den dekonstruerte populasjonen av norsk evangelikalsk kristendom. Jeg har redigert noen teologiske oppfattelser, jeg er til en viss grad en «dissens-kristen» i det frikirkelige landskapet, jeg føler meg også hjemme i en senmoderne sekulær kultur. Jeg er derfor innenfor den gruppe av religiøse som den kjente religionssosiologen Peter L. Berger kalte «The Christian But´s (…)» som kan oversettes til at jeg er kristen med noen forbehold, jeg er kristen, men ikke en sånn kristen. Et slikt trekk tror jeg er relativt vanlig i norsk frikirkelig kristenhet hvor en som (evangelikal) kristen i verden må kjempe mot både innbilte og reelle fordommer.

Noe som svekker min profil som en dekonstruert er at jeg sjeldent har følt på et sterkt emosjonelt fortolkningsbehov i lys av en kognitiv (eller kroppslig) dissonans, selv om jeg kjenner på dissonansene. Dette elementet gjennomsyrer de fleste dekonstruerte fortellinger. Nemlig en følelse av at kartet ikke passer terrenget, kirken passer ikke inn i gaten den er plassert i, teologien er i konflikt med vennen din, kollegaen din og familien din. Den er i konflikt med verden. Dette er langt på vei katalyserende for en intensiv, angstfull og selvransakende tvilsprosess.

Det var slående hvor dyptsittende og intenst tvilsprossesen til informantene mine hadde vært, så alvorlig at det ikke bare gikk på troen, men også helsen løs. Slike hensyn gjorde meg sympatisk til fortellingene jeg hørte, især gjennom intervjuene, men også mer generelt gjennom representasjon på sosiale medier i et digitalt dekonstruksjons-landskap. På den andre siden er dekonstruksjons-narrativet en fortelling om frihet og religiøs autonomi. Alt dette er en del av det vi kan kalle «dekonstruksjon». Både dets bølgedaler og fjelltinder. På den måten er dekonstruksjon også et enormt humanistisk prosjekt om autentisitet og å beskytte eller forhandle seg til en levelig tro.