Fra frykt til flyt

Søndag formiddag for et par måneder siden sitter jeg alene i stua mens sola sildrer inn vinduene. Litt dyrebar alenetid for en sliten småbarnsmor. Kirkeklokkene kaller folk til høymesse nede i byen. Jeg blir værende i godstolen. Det er lugnt inni meg, en stille ro jeg ikke skaper selv. På en innskytelse, som jeg i stille stunder har lært meg å stole på, setter jeg på Tanta til Beate på anlegget. Så pipler det fram en boblende glede. I det jeg lukker øynene, er de der. De tre. Som i skogen. Lik den gangen, ser jeg bare skikkelser og ikke ansikter. Det er mer sansing og væren, enn skarp observasjon. De danser, virvlende i ring. Treenigheten digger Lillebjørn Nilsen! (Ikke overraskende egentlig.) Og sjela mi, hjertet, ånden – danser med dem. Vi leker! Jeg hører latter, først inni meg, så utad når den velter ut og fyller rommet. Jeg åpner øynene og ser igjen sollyset sildre. De er borte, men samtidig ikke. I timene som følger er det unger, oppvask og middagslaging. Med en ettersmak av jazz og hellig stund.

Astrid Melås Sandnes jobber som diakon i Den norske kirke i Sandefjord. Hun er også prosjektleder for 13-20, et samtaletilbud for ungdom i kommunen, drevet av kirken.

Trygt, men utrygt.

Jeg vokste opp på bygda i krysningspunktet mellom statskirke og misjonsforeninger. Det gikk i salmesang og bedehusklang, barnekor og klubb. Flere husker vel de endeløse halve skivene med gulost, delte druer og mandarinbåt; en fast gjest på alle bord til langt ut på 90-tallet. Jeg tok det for gitt at det var sånt vi kristne skulle spise. Etter hvert skjønte jeg at mat var et område der mangfold var tillat. Verre var det med andre ting som ble dype sannheter inni meg: Gud er glad i deg, hvis… Mamma og pappa er glad i deg, hvis…

Som barn var det trygt og utrygt å være meg. Hjemmet vårt var fylt av omsorg, og av teologi og gudsbilder som jeg ikke kan si har ledet meg til den erfaringen jeg beskrev i innledningen. Det var Ordet alene som gjaldt, i spørsmål om hva som har autoritet. Gud og kristenlivet krevde rett lære og rett livsførsel. Andre barn våget å spørre og diskutere med foreldre og andre voksne. De fant nok flere nyanser enn jeg gjorde. Jeg var stille og redd for å trå feil. Spesielt da tenårene kom og jeg ble forelska i jenter – det var krise. Jeg hadde lært at nåden er tilgjengelig hvis man angrer på det gale man gjør. Nå var det noe galt med den jeg var. Jesus hadde betalt for billetten min til himmelen. Men alt gikk i vasken når jeg ikke kunne betale Han tilbake i form av anger over egen identitet. Ikke at jeg ikke prøvde. I årevis gikk jeg ensomt rundt og angret og tagg og ba. Det førte til skam, slit og en kognitiv dissonans uten sidestykke. En Gud som elsker og en Gud som hater – en slags allmektig Jekyll and Hyde. Først når jeg ga opp å holde motstridende gudsbilder sammen, løsnet knutene.

Spoler vi fram til i dag, er voksentilværelsen en helt annen. Jeg ser klarere både de gode delene, og det dualistiske og transaksjonelle i troen jeg fikk overlevert. Tillit til egen dømmekraft har modnet fram. Troen min bæres både av Åpenbaringen, tradisjonen og personlig erfaring. Jeg finner kloke stemmer innenfor og utenfor egen trosretning. Og jeg ser med varme på alle som gjorde så godt de kunne for barna sine i oppveksten. Viktigst: Det er ikke lenger noe splittelse i relasjonen min med Gud. Det er flyt i stedet for frykt.  Mye har bidratt til det. Gudserfaringene har vært sentrale.

Rett fra kilden

Jeg kom ut av skapet i midten av 20-åra, ble etter hvert gift og forelder til to barn. Det ble en plass for meg som diakon i Den norske kirke. Så begynte det å komme drypp av oppdagelser. Først ut var Charlotte Rørth, med boken Jeg møtte Jesus.  Da jeg leste om hennes vilt overraskende Jesusmøter, der en kroppslig viten ble lagt inn i henne på cellenivå, en viten om at Kristus kjenner og elsker henne og alle andre mennesker, hørte jeg meg selv si høyt: Ja, sånn var det! I hennes voldsomme opplevelser så jeg noe sentralt fra min egen lille erfaring. Gjenkjennelsen tok pusten fra meg. Som tenåring på en Taizé-kveldsbønn på Korsveifestivalen, ble forhenget brått revet til side inni meg. Jeg så ut på alle i teltet med Guds egne øyne, fylt av en kjærlighet så overstrømmende at den rant over i noen forfjamsete ord til min eldre, ukjente sidemann. Ordene mine husker jeg ikke. Tårene og lettelsen hans glemmer jeg aldri. Jeg vandret videre ut i livet uten å fatte hva som hadde skjedd, og med mye strev foran meg. Først 20 år etterpå forstod jeg hvordan erfaringen har vært et gulv i tilværelsen. Et gulv som sannsynligvis har berget meg fra å falle ned i avgrunnen, og som gjorde at jeg aldri ga slipp på Gud.

Så kom pandemien, og med den hjemmekontor og tid til faglige dypdykk. Nadia Bolz-Weber formidlet rått og humoristisk om nåde. Richard Rohr viste vei til de gamle mystikernes visdom i boka The naked now. Det ledet meg til å teste ut oppmerksomt nærvær og komtemplativ bønn.

En morgen på joggetur i skogen, stoppet jeg ved en lysning i trærne. Jeg lukket øynene for å ta inn fuglesangen bedre. Midt i den fredelige naturopplevelsen, blir jeg rykket inn i et av de verste minnene fra mobbingen på barneskolen. I skolegården står tre jenter i ring og holder rundt hverandre, ansiktene vendt innover, hviskende, fnisende. Ved siden av står den 9-årige utgaven av meg selv. Utfryst og utestengt. Ensomheten hennes slår meg hardt i magen. Hvorfor tenker jeg på dette nå, mumler jeg og føyer spontant til: Gud, kan du bare være litt sammen med meg? Så kjenner jeg et nærvær bak meg. Hårene reiser seg i nakken. Det er først én. Så blir de tre. De er rolige, avventende. Jeg våger ikke snu meg. Minnene i hodet endrer seg. Ved siden av jentetrioen i skolegården, står det nå en ny trio. Lyse skikkelser i ring, med ansiktene vendt innover og armene rundt hverandre. Og midt i omfavnelsen deres står den lille jenta. Står jeg. Jeg hikster. Vissheten velter innover meg. Dere var der. Dere var der hele tiden, i alle de årene. Så en bittersøt stråle: hvorfor sa dere ikke noe da? Hvorfor fikk jeg se det først nå? Følelsen møtes av rent nærvær, ingen ord. Jeg åpner øynene og er igjen i skogen med fuglesangen.

Dette er første gang jeg deler disse erfaringene offentlig. I likhet med Charlotte Rørth, er jeg sikker på at det ikke er noe spesielt med meg fordi jeg har slike opplevelser. De kommer uventet og ufortjent, enten trinitariske eller i form av Kristusnærvær. Jeg er like mye et grettent morratroll før den første kaffekoppen, som jeg alltid har vært. Det følger ingen personlighetsforandringer eller religiøse pidestaller med gudserfaringer. Samtidig forandres mye mer enn jeg kan skrive i dette innlegget.

Kokt veldig ned, vil jeg si dette: Det fins en virkelighet bortenfor alle debatter, alle kommentarfelt, alle åndelige sår som mennesker påfører hverandre. Gud er her. Gud var her. Hele tiden. Ufattelig nær. Uventet. Universelt tilgjengelig for alle mennesker, til alle tider. Slik lever jeg troen og livet mitt.