Gleden ved å ta feil

Troen min har overlevd fordi den har hatt flere bein å stå på. Når hode-delen av troen har opplevd jordskjelv har gudsopplevelser og dypt forankret praksis holdt troen i live.

Jeg har vært griseheldig som ikke bare tenker mye, men også føler mye og at jeg til og med har hatt et trosfellesskap rundt meg der jeg hele tiden har kunnet være meg selv. Denne lille fortellingen handler mest om hode-dimensjonen.

Som tenåring var jeg som så mange andre relativt skråsikker på det jeg trodde. Målet mitt var å kunne formulere trosinnholdet så bra at det ble et tvilsødeleggende våpen i Jesu tjeneste. Derfor leste jeg blant annet Fransis Schaeffer. Han observerte at for at noe skal kunne kalles sant, kan det verken motsi seg selv eller fakta. I tillegg må man kunne leve som om det er sant. I kombinasjon med overbevisningen om at Gud ER kjærlighet, har disse tre aspektene undergravd det jeg en gang var så skråsikker på – gang etter gang.

Vi har gleden av å få publisere en «Min re:tro» av Harald Giesebrecht. Etter vår mening er han en unik stemme i det kristne landskapet i Norge. Boken hans: «Ærlig talt, Gud!» gjorde stort inntrykk på oss. Den setter ord på mange av våre egne vanskelige spørsmål til Gud. Les også hans forrige artikkel «På lag med ateistene».

Leve som om det sant

Jeg vokste opp med et ganske heftig endetids-scenario. Bare de hellige, rene og kunnskapsrike ville berge troen i trengselstiden. Den første smellen jeg gikk på var rett og slett at jeg ikke greide å leve med verken idealismen eller trusselen innbakt i denne pakken. Det er kanskje den viktigste smellen jeg har gått på noen gang. Jeg innså at frykt, skyld og skam gjorde folk mer selvsentrerte, ikke mer kjærlige. Så hvis mer kjærlighet var målet, kunne ikke frykt-, skyld- og skamskapende teologi være de gode nyhetene. Jeg oppdaget nåden, både med hode og følelser og opplevde at teologien min ble født på ny. Jeg kom vel også til konklusjonen at dersom Gud er kjærlighet, så kan ikke usunn og skadelig teologi være sann. «På fruktene skal dere kjenne dem…».

Guds rike

Fri for besettelsen av å karre meg selv til himmelen, oppdaget jeg at Jesu forkynnelse også handlet om denne siden av evigheten. Jesus hadde vært på utkikk etter agenter/borgere/ambassadører/motstandsfolk som ville være med å leve bønnen: «Skje din vilje på jorden som i himmelen». Ikke ved å søke eller gripe makt, men ved å arbeide for at helbredelse, forsoning og medmenneskelighet skulle få de beste vilkår. Skillet mellom «oss» troende og «dem» ble plutselig mer ullent. «Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdighet», sa Jesus, og med rettferdighet mente han et samfunn som var godt for alle. Hvem lengter ikke etter det, liksom?

Fredsskapere skulle kalles Guds barn og de barmhjertige skulle få barmhjertighet. Guds rike hadde plutselig mange flere allierte enn de som hevdet «å tro på Jesus».

Jeg innså at frykt, skyld og skam gjorde folk mer selvsentrerte, ikke mer kjærlige.

Min fascinasjon for Jesus ble enda større da jeg oppdaget sammenhengen mellom Bergprekenen og ulike vellykkede ikke-volds-bevegelser. Elsk dine fiender! Kjemp mot ondskap med godhet! Hele folkeslag skulle bli lærlinger av Jesus. Rekkevidden av Jesu lære tok pusten fra meg. Han hadde vist vei til et fungerende alternativ til hat og vold i kampen mot urettferdighet. På korset hadde han kledd maktene og myndigheten nakne, nettopp ved ikke å bruke vold. Jesus var Gandhi, King, Mandela og Tutu – i kosmisk skala! Verdens håp!

Far

Det var omtrent på denne tiden vår første sønn meldte sin ankomst. Den teologiske effekten av å bli foreldre er vanskelig å overvurdere. Og jeg tror Gud ville det slik. Det står at han skapte oss i sitt bilde, til å være foreldre (1 Mos 1,27-28). Og Johannes sier ordet kjærlighet betyr det samme når vi bruker det på mellommenneskelige forhold og når vi bruker det om Gud (1 Joh 3,7-8). Første gang sønnen min kom stabbende mot meg med hendene i været og strålende ropte «bappa» var også et teologisk vendepunkt. Jeg satte meg på stranden etterpå og gråt i en halvtime over implikasjonene. Kunne det være mulig at Gud elsket meg slik jeg elsket sønnen min? Siden har jeg sett at Bibelen er full av språk som hevder akkurat det.

Livet hadde nå gjort meg klar for å konfrontere enda større elefanter i mitt teologiske rom.

En Gud som tror på Jesus?

Det var en heller tvilsom bok en venn mente jeg ville finne interessant, som åpnet øynene mine. Den handlet om den muslimske messias-skikkelsen slik den er beskrevet i en del muslimske skrifter. Det verste, ifølge denne kristne boka, var at han etter å ha kommet til makten, ville drepe alle som ikke ville bøye seg for ham – akkurat som dyret i Åpenbaringsboken. Jeg rakk vel så vidt å bli litt sjokkert, før det slo meg at den Jesusen jeg hadde vokst opp med også skulle utrydde alle som ikke bøyde seg for ham. Så hvorfor klage over de andres messias når min var til forveksling lik? Og enda verre: Hvordan kunne Gud håpe å bli elsket om han opptrer slik? En far som sier til datteren sin: Hvis du ikke elsker meg over alt, vil jeg helle bensin over deg og tenne på, verken gir eller genererer kjærlighet. En Gud som truer med å massakrere milliarder av sine barn kan heller ikke håpe å bli møtt med så veldig mye ekte kjærlighet.

Men så problematisk den tanken var, har det dukket opp spørsmål som kanskje er enda vanskeligere: Planla en kjærlig Gud å skape denne verdenen med øynene vidåpne for den grenseløse ondskapen og lidelsen så mange av barna hans ville bli utsatt for? Og kan en kjærlig, allmektig Gud som fremstiller seg som en kjærlig far ha «grunn god nok» til å ikke gripe inn når foreldre for eksempel leier ut barna sine til å bli misbrukt, eller når et folkeslag bestemmer seg for å voldta, torturere og utslette et annet?

Data

På mørke dager hviler min gudstro i at alternativene er minst like absurde.  Å ta ren naturalisme til sin ytterste logiske konsekvens fører ikke til en mer sannsynlig eller levelig måte å inkorporere alle data på. Spørsmålene blir annerledes, men ikke enklere å besvare.

Så jeg har i stedet valgt å re-tro. For dem som ønsker det, finnes det alltid en annen måte å tro på! Og du er sjelden den første til å prøve å finne svar på spørsmålene. Det finnes mange tenke-partnere fra de siste 2000 årene. Og ikke så rent få nålevende heller!

Min re-tro

Det er ikke plass her til å gå i dybden på eller forsvare den troen jeg har i dag. Men om du blir trigget til å spille ball rundt disse temaene, er det ingenting jeg synes er mer spennende.

Hva skal vi tenke om Bibelen? Det hjelper å lese den i lys av sin tids sjangre og standarder, i stedet for å påtvinge den vår tids kategorier. Og så hjelper det veldig å lese den i lys av (og underordne den) Jesu liv og lære!

Hva skal vi tenke om Guds allmakt? Jeg tror ikke lenger en Gud som i essens ER kjærlighet KAN kontrollere skaperverket han elsker, slik vi bruker det moderne ordet kontroll. Kontroll og kjærlighet utelukker hverandre. Det er mye kjærlighet faktisk ikke KAN uten å komme i konflikt med seg selv.

Hva skal vi tenke om dommen? Jeg tror en Gud som ER kjærlighet ikke kan eller vil fordømme noen av sine barn for å ta avstand fra ham utfra ufullstendig, urettferdige eller feilaktige forutsetninger. Samtidig vil han heller ikke tvinge noen. Jeg tror møtet med Guds kjærlighet på andre siden (det Bibelen kaller dommen) blir en avklarende, helbredende og rensende prosess for alle som ønsker det. Også jeg, har sikkert tatt veldig feil av Gud. Og jeg vet i hvert fall at det er mye i mitt liv som trenger å renses bort før jeg er klar for en evighet. Jeg tror ikke Gud bare knipser med fingeren. Jeg tror forsoning må være en villig samarbeidsprosess for alle involverte.

Ikke ferdig

Jeg er sikkert ikke ferdig med å re-tro! Jeg er fullstendig klar over at min tro på at Gud ER kjærlighet gjør at jeg ofrer nesten alt greske filosofer og deres etterfølgere har lært oss om «Gud». Jeg vil sikkert møte nye selvmotsigelser i min tro. Dessuten er jeg fullt klar over hvor påvirket mine begreper om kjærlighet er av tiden jeg lever i, og at dette farger både min bibeltolkning og min gudsoppfatning. Og likevel finner jeg stor glede i å tro. Å tro er eventyret det er å velge å leve og tenke som om Gud finnes.  

Men aller viktigst er kjærligheten.

Les mer av Harald Giesebrecht

Ærlig talt, Gud!

Å forsvare Gud mot innvendingene fra vitenskapen er barnemat mot å forsvare Gud mot den skade de troende selv har påført ryktet Hans.

Harald Giesebrecht