Har ingen fordømt deg?

Jeg vet ikke om du noen gang virkelig har opplevd ekte nåde. Jeg vet imidlertid at svært mange har erfart en begrenset, tøylet og kontrollert nåde. En nåde som ikke er fri, men sperret inne av menneskers grensemarkeringer, og som er formulert med bokstaver som effekt slår den i hjel.  

Virkningen av sann nåde kommer sterkt til syne når Jesus blir konfrontert av en gjeng nådeløse menn som har tatt en kvinne på fersk gjerning mens hun begikk ekteskapsbrudd. Dette var skriftlærde menn som visste nøyaktig hva skriftene påla dem å gjøre med slike kvinner. Hun skulle steines. De antok nok at Jesus ikke var begeistret for dette pålegget, men skriftene tar ikke hensyn til følelser. Denne kommer ikke Jesus utenom.  

Jesus svarer at den av dem som er uten synd kan kaste den første steinen. Effekten av disse ordene er ganske oppsiktsvekkende. For til tross for at skriftene gav klare pålegg om at denne kvinnen skulle steines, velger de alle å legge steinene sine ned. De, som ikke hadde gjort annet enn å granske skriftene for å innrette livene sine 100 % etter dem. Nå velger de å være ulydige mot skriftene, den høyeste autoriteten i deres liv.

Nåden gjorde det umulig å etterleve påbudet om steining, uansett hvor tydelig dette var formulert i loven. Sånn virker sann nåde på oss. Den åpner øynene våre. Forskjellene mellom oss og de vi tenker på som syndere viskes ut.  

Til slutt var Jesus alene igjen, og kvinnen sto foran ham. Da rettet han seg opp og spurte: «Kvinne, hvor er de? Har ingen fordømt deg?» Hun svarte: «Nei, Herre, ingen.» Da sa Jesus: «Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort, og synd ikke mer fra nå av!» (Johannes 8, 9-11). 

Nåden gjorde det umulig å etterleve påbudet om steining, uansett hvor tydelig dette var formulert i loven. Sånn virker sann nåde på oss.

Nåden trumfer fordømmelsen. Heller ikke Jesus hadde noe behov for å følge skriftene der de peker mot fordømmelse i stedet for nåde.

Det er ikke godt å si om de skriftlærde forsto at det de opplevde denne dagen var nåde i sin reneste form. Og det er neimen ikke sikkert de likte det de var med på. Ettersom de profitterte på sin posisjon som dommere hadde de lite å tjene på at forskjellen mellom dem og de de så ned på, ble visket ut.

De som setter autoritative tekster over mennesker blir ofte mistenksomme til en så altomfattende nåde. Både den gang og nå. Noen er raske med å minne oss om at Jesus også sier til kvinnen, Gå bort, og synd ikke mer fra nå av! Det skaper en balanse for dem. Som om de trekker et lettelsens sukk og fastslår at det fremdeles er greit å si til folk at de må slutte å synde. Slik mister de hele poenget av syne.

For Jesus svarer det samme til alle som ivrer etter å kaste stein på andre mennesker, både den gang og nå: «Den av dere som er uten synd, kan kaste den første steinen». Dersom vi tror vi er berettiget til å dømme andre, er det bare fordi er blinde for våre egne mangler.

I det påfølgende verset i Johannes 8 roper Jesus: «Jeg er verdens lys. Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys.» Nåden er det lyset Jesus vil lyse opp verden og våre hjerter med. Å følge Jesus betyr at vi lar det lyset lede oss. Vi blir bevisst vår egen synd, og kan lære å elske andre syndere som oss selv. Vil vi heller forbli i mørket, plasserer vi oss utenfor nåden.

I bind 6 av «Min kamp» beveger Karl Ove Knausgård mye mellom det skjønnlitterære og det essayistiske i sin skriving. I et av essayene søker han å utforske nåden. Det er den, og ingenting annet kristendommen handler om, skriver han. Derfor tenker han også at kristendommen er urealiserbar. Vi klarer nemlig ikke å leve og orientere oss uten kategorier og omfavne det forskjellsløse. For vår identitet har sin basis i det som gjør oss unike, at jeg er meg og ikke deg. Altså er vi konstant bevisste på forskjellene oss imellom.

Et sentralt begrep i alt Knausgård skriver er skam. Skammen er knyttet til de andres blikk, at de ser oss annerledes enn slik vi ønsker å fremstå. Dermed blir det sosiale et spill hvor hvert trekk vi gjør handler om å iscenesette oss selv. Spiller vi godt hever vi vår egen status, men da ofte på bekostning av andre.

I Dostojevskijs «Idioten» fremtrer det for Knausgård et menneske som ikke deltar i dette spillet. Fyrst Myskin verken bryr seg om hva andre måtte mene om han, og selv er han helt blind for hierarkier og forskjeller. Han styres ikke av egennytte, men av medfølelse og godhet. Samtidig skaper han forvirring og uro gjennom sin væremåte. Han har en sterk tiltrekning på mange av karakterene i boken, men hånes ofte i større sosiale sammenhenger. Knausgård ser et lys hos Dostojevskij, og han kaller dette lyset nåden.

Jesus inviterer oss inn i dette lyset. I en verden av steinkasting og dømmende blikk, tilbyr nåden oss et filter å se hverandre med. Filteret er satt sammen av våre egne feiltrinn samt bevisstheten om hva vi selv kunne ha gjort hvis vi var i vår nestes sko. Det gjør at vi ser vårt eget ansikt i den vi skulle til å fordømme.

Der nåden får virke fritt, etableres et rom hvor det ikke er mulig å fordømme hverandre. Vi slutter å trekke opp grensemarkeringer for nåden fordi vi vet at vi selv er på utsiden av alle slike grenser. Vi blir ulydige mot skriftord som definerer noen som mer aksepterbare enn andre.