Hope in a hanging snore

Teigen, glasnost og det håpefulle 10-året

I løpet av den første halvdelen på 90-tallet opplevde vi Sovjetunionens oppløsning, slutten på den kalde krigen, ANC-lederen Nelson Mandela bli løslatt fra fengselet etter 27 år og apartheid ble avskaffet. Selv for den evige konflikten mellom Israel og Palestina øynet vi et håp om løsning da Yassir Arafat og Shimon Peres håndhilste på plenen foran Det hvite hus 9. september 1993. Det Jahn Teigen «profeterte» i Melodi Grand Prix 1988 viste seg å være sant: Vindene fra øst ble stadig mildere utover 90-tallet. Men var det stille før stormen?

Der det siste tiåret i det forrige århundre var preget av optimisme, var det første tiåret i det nye årtusenet preget av terror og konflikter. New York 2001, Tsjetsjenia 2002, Madrid 2004 og London 2005. For å nevne bare noen få. Der vi opplevde en global fønvind av fremtidsoptimisme og håp på tidlig 1990-tall, er det nye millenniet preget av gufs fra fortidens kalde krig, «varme» kriger i Syria, Ukraina og Palestina, handelskrig, nye konfliktlinjer, narsissistiske ledere, polarisering og urolig vær; både metaforisk og fysisk.

På vei inn i 2025 kjente jeg på en stigende uro. Donald Trump hadde vunnet valget i USA og skulle innsettes som president 20. januar. Hva ville en hevnlysten og narsissistisk president finne på når han igjen fikk tilgang til Det hvite hus? Han «skuffet» ikke. Beslutninger om straffetoll og handelskrig med naboland og tidligere allierte, massedeportasjon av innvandrere og nedleggelse av USAID kom på løpende bånd.

Lavmålet ble nådd da vi ble vitne til Trumps behandling av Ukrainas president Zelenskyj, hvor han utsatte Zelenskyj for verbale overgrep og krevde mer takknemlighet for amerikansk støtte.

Håp som trøst

Når verden rundt oss virker som en dårlig skrevet katastrofefilm, kan håp fungere som en trøst. Det gir oss et pusterom, en mulighet til å drømme om en bedre fremtid. Det var i en slik situasjon Israelittene befant seg i da Jeremia kom med denne hilsen fra Gud: «Jeg vil gi dere fremtid og håp». Disse ordene ble sagt til et folk som var bortført og i eksil i et fremmed land og som nettopp hadde fått beskjed, av samme mann, at slik skulle det være i 70 år til.

Troen på Gud kan gi oss en dypere form for håp, en tanke om at vi ikke er alene i våre kamper. For kristne er dette håpet forankret i Guds kjærlighet og løfter. Når vi føler oss overveldet av verdens problemer, kan vi finne trøst i denne tanken om at Gud er med oss.

Håp som trass

Håp er også en form for trass. Det er som å stå midt i en storm og rope: «Kom igjen, er det alt du har?» I Romerne 4,18 står det om Abraham at mot håp trodde han med håp. En finurlig og vakker setning. For Abraham var håpet Guds løfte om en sønn, det håpløse var det faktum at han var nesten 100 år gammel og at Saras livmor var langt på overtid.

Det ligger en spenning i dette: å tro med håp når alt virker håpløst. Det er som å være en løvetann som bryter gjennom asfalten – en påminnelse om at livet finner en vei, uansett hvor hardt underlaget er.

En person som demonstrerte trassig håp, er Nelson Mandela. Mandela skal ha sagt: «Håp er et kraftig våpen, og ingen makt på jorden kan frata deg det». Til tross for å ha blitt fengslet i 27 år under apartheidregimet i Sør-Afrika, mistet Mandela aldri håpet om en bedre fremtid for sitt folk og sitt land. Hans urokkelige tro på rettferdighet og likhet ga ham styrke til å stå imot undertrykkelsen og til slutt lede landet mot frihet og demokrati for alle.

Håp som handling

Håp er ikke bare en følelse, det er en drivkraft for handling. Å håpe tilhører kategorien handlingsverb. Det inspirerer oss til å gjøre en forskjell i verden. Det kristne håpet er knyttet til Kristus, at han skal bli alt i alle: «Kristus er blant dere, håpet om herligheten!» Dette håpet er ikke passivt; det er en aktiv kraft som driver oss til å handle i kjærlighet og rettferdighet. Når vi handler ut fra håp, blir vi redskaper for Guds kjærlighet i verden. Som Jesus selv!

Å håpe er ikke å ligge og dagdrømme under eiketreet. Martin Luther King sier om håpet: «If you lose hope, somehow you lose the vitality that keeps moving, you lose that courage to be, that quality that helps you go on in spite of it all. And so today I still have a dream». Kings drømmer var ikke luftige dagdrømmer. Hans drømmer ble drevet av et håp om en bedre fremtid for hele menneskeheten. Må det også bli vår drøm.

«Må håpets Gud fylle dere med all glede og fred i troen, så dere kan bli rike på håp ved Den hellige ånds kraft» (Rom 15,13).