Høykostnadskristendom i teori og praksis

Merkelapper er effektive. De gir oss informasjonen vi trenger for å skille et produkt fra et annet, og slik finne det som passer best for oss eller lommeboken vår. De er også effektive i overført betydning, som når vi bruker de til å kategorisere andre mennesker som det ene eller det andre. Det gir makt til den som plasserer merkelappen og avmakt til mottakeren. Kristne ledere skal være svært varsomme med dette, men det er dessverre ikke alltid tilfellet. Og blant de siste merkelappene som blir brukt for å sortere kristne som det ene eller det andre er høykostnads- og lavkostnadskristne.

Hva er høykostnadskristendom?

I podcasten «Mot målet» samtaler lederne i Ungdom i oppdrag, Ann-Helen Sperrud og Andreas Nordli, dette. Høykostnadskristendom, sier de, er egentlig all praktisering av tro på Jesus utenfor vesten. I land uten sosialt sikkerhetsnett og/eller trosfrihet får troen en eksistensiell karakter. Det kan koste alt, ja for noen, selve livet, å bekjenne tro på Jesus. Motsatsen til dette er det de kaller lavkostnadskristendom, altså en tro på Jesus som ikke er utfordrende eller forpliktende på noen måte.

Jeg har alltid vært full av beundring for de rundt i verden som med fare for liv og helse frimodig bekjenner tro på Jesus. Det er knapt mulig å sette seg inn hvordan man kan gjennomleve tortur, forfølgelse, drap av nære og kjære og å leve på flukt. Og det kun fordi det man tror på truer majoritetens verdensbilde eller makthavernes kontroll. Høykostnadskristendom er høyst reelt, og i vår maktesløshet kan vi ikke annet en å be for våre søsken som lider for Kristi navns skyld.

Men hva da med lavkostnadskristendom? I følge Sperrud og Nordli er det mange som praktiserer denne formen for kristendom i Norge, og vesten for øvrig. Men, som de påpeker, det finnes egentlig ingen slik kristendom. Jesus sa at de som ville tro på han måtte ta sitt kors opp og følge han hver dag.

Dette er sant. Å følge Jesus er utfordrende hvor enn du bor. For eksempel: å etterfølge Jesus i å praktisere kjærlighet slik han gjorde krever mer enn hva noen av oss har i seg. Å velsigne de som forbanner deg er ingen naturlig menneskelig respons. En ting er å gjøre det som en akademisk eller åndelig øvelse, noe annet er å faktisk mene det. Jesus utfordrer oss hele tiden. Våre fordommer, våre prioriteringer, vårt forhold til vår neste. Å være kristen er i sitt vesen å «Leve vanskeligere», som Åste Dokka skriver om i boka med samme navn.

Noe annet er det med høykostnadskristendom som påføres deg av andre, og som ikke har noe med å følge Jesus å gjøre. Det mangler ikke på historier om mennesker som har brent lyset i begge ender eller deltatt i aktiviteter som andre kristne ledere har overbevist dem om at er Guds vilje. Dokumentarserien om menigheten «Sannhetens ord» gir et rystende bilde av hvor manipulerende og undertrykkende et kristent miljø kan bli. Men mange flere enn medlemmene av Sannhetens ord har trodd at å velge å ikke lytte til åndelige lederes budskap er å være ulydig mot Gud. I slike miljøer er det lett å undertrykke egne følelser og egen tro. Dette er en høykostnadskristendom vi trenger å ta avstand til.

Det koster også i Norge

Også i Norge kan det å være en trussel mot majoriteten i sitt miljøs verdensbilde føre med seg mye smerte og lidelse. Jeg har lyst til å løfte frem et eksempel på høykostnadskristendom i Norge: Skeivt kristent nettverk (SKN). De som er engasjert der jobber daglig for å utvide rommet for skeive i menigheter i Norge. Det har en høy pris og det krever mye tålmodighet. De må tåle mange vonde skuffelser, som nå sist med de 50 kristne organisasjoner og kirkesamfunn som undertegnet en «Felleskristen erklæring om kjønns- og seksualitetsmangfold». Det er sannelig et kors å bære daglig, å kjempe for inkludering av alle mennesker i menighetene. SKN trenger vår støtte og forbønn.

Det er kanskje flere som erfarer at å tro på Jesus innebærer store kostnader enn vi har tenkt? Folk jeg har fått kontakt med gjennom denne bloggen forteller at deres endrede trosoppfatninger har hatt sine omkostninger. De opplever at fellesskapet ikke evner å romme dem lenger. Noen blir karakterisert med den stigmatiserende merkelappen «liberal» og føler seg som et problem. Ironisk nok blir mennesker som dette gjerne omtalt som folk som lever en lett form for kristendom og velger bort det vanskelige og ubehagelige. De er sånne som ikke går «all in».

Sannheten er at de faktisk har valgt å gå dypt inn i det vanskelige og ubehagelige. De har tatt konsekvensene av tvilen og uroen og risikert tap av fellesskap for å ta troen sin på alvor. Dette er i sannhet høykostnadskristendom. Men synes ikke Sperrud eller Nordli å anerkjenne.

All in

Hva det vil si å gå «all in», eller hva som er forbundet med høy eller lav kostnad knyttet til troen, avhenger av øynene som ser. Å gå «all in» kan for noen handle om å løfte sko i været, starte bønnegrupper på universitetet og evangelisere ved å ringe på dører. Gjør det, hvis det kjennes riktig for deg. Det kan også handle om å gå inn i den dekonstruksjonen som er nødvendig for at troen skal være sann. Eller å kjempe for skeives plass i kristne menigheter. La oss unngå å sette merkelapper på hverandre, men heller være oppriktig interessert i hverandres liv og vei. Som Hans Eskil Vigdel skrev i et innlegg i Vårt Land for kort tid siden: «Din egen tro blir ikke truet selv om andre tviler. Ikke skift samtaleemne, be dem heller fortelle mer i stedet for å overbevise dem om at de tar feil. Vis interesse for det som føles fremmed.»

Å lettvint omtale kristne med anerkjennende eller degraderende karakteristikker, slik Sperrud og Nordli gjør i denne podcasten, skader samtalen. Hva som for den enkelte medfører høye eller lave kostnader, vet bare den som betaler regningen.

Anbefalt lesning

Leve vanskeligere

En elendighetsteologi

Åste Dokka