Hva gjør man når man mister troen?

Disse ordene hører jeg hver eneste dag fra mennesker fra alle verdenshjørner, alle deler av den kristne tradisjonen, fra alle tenkelige grupper i samfunnet. De er tidligere religiøse mennesker som av ulike grunner opplever at selve trosgrunnlaget forsvinner under føttene på dem – og de får panikk.

Og denne frykten er forståelig. Dette er tross alt skremmende ting å gå igjennom. Én ting er å stille spørsmål ved kirken som organisasjon, ved de religiøse systemene vi har satt på plass, eller til og med å kritisere Bibelen og hvordan vi tolker den. Alt dette er tap vi kan leve med. Vi kan tåle slike ting, oppleve disse krisene og likevel ha en stødig tillit i troen på at Gud er og at Gud er god. Selv om dette noen dager er alt som er igjen av vår skjøre tro, kan det være nok.

John Pavlovitz er forfatter, pastor og aktivist, bosatt i Wake Forest, North Carolina. Han er opptatt av like rettigheter for alle, mangfold og rettferdighet – og er ikke redd for å provosere og å tenke nytt.

Men hva gjør du når ligger søvnløs og kjemper med tvil, du ber frustrerte bønner, har mengder av ubesvarte spørsmål og Guds godhet virker utenfor rekkevidde? Hva skjer når du ikke en gang klarer å holde fast ved at Gud er en realitet? Hvordan holder du det gående midt i en total åndelig kollaps?

Det handler ofte ikke om å bare være mer standhaftig eller mer «religiøs». Folk har som oftest kommet til desperate øyeblikk som dette til tross for at de leser Bibelen jevnlig, ber og deltar i frivillighetsarbeid, går på gudstjenester og prøver å tro. De har ikke sluttet med alt dette; de er faktisk ofte like engasjerte som før, bare at disse aktivitetene ikke lenger gir den klarheten, selvtilliten og trøsten de en gang ga.

Mange mennesker kommer til meg i denne åndelige tørken, og de bærer nesten alltid på skyld og en følelse av å mislykkes. De har en dyp sorg og føler seg hjelpeløse i forsøket på å få tilbake det de har mistet, og er sinte på seg selv for ikke å være trofaste nok, eller at de ikke greier å mane frem en tro som tidligere kom helt av seg selv. (Og de er ofte ganske sinte på Gud også.)

Hvis dette er deg akkurat nå, skal jeg ikke late som om det finnes noen enkel utvei eller en lettvint vei tilbake til troen. Jeg kan ikke engang love at du noen gang kommer til å finne veien tilbake – i hvert fall ikke til det du pleide å kalle tro. Det kan komme til å bli en helt annen opplevelse i fremtiden.

Så hva kan du gjøre akkurat nå?

Det kan være å be eller å lese Bibelen eller finne en ny kirke, men kanskje er det noe helt annet?

Kanskje det handler om å spørre deg selv hva du fortsatt vet er sant? Om godheten i mennesker, om de tingene som betyr noe for deg, om gavene du har fått.

Kanskje handler det i dag bare om det som er rett foran deg: om det du kan se og høre, ta på, lukte og smake. Kanskje det beste du kan gjøre akkurat nå er å fokusere på det du kan vite noe om, og bare ta det imot med takknemlighet: et deilig måltid, en kveldsbris, musikk som beveger deg, latteren til din beste venn, dybden i en relasjon, lukten av ditt barn mens du klemmer det. Disse målbare og håndgripelige tingene kan danne en teologi som fungerer og som består av skjønnhet, ærefrykt og takknemlighet. 

Kanskje det å bare akseptere disse store, rene, målbare gavene og i øyeblikket verne om dem, er all den troen du er i stand til å ha akkurat nå, og det er OK. Kanskje det er så nært du kommer bevis på det guddommelig som du kan tillate. Å bare leve og å finne takknemlighet i det som lever, er i seg selv en åndelig beskjeftigelse; det er en hellig ting. Og mens du gjør dette, kan det hende du oppdager at denne tilfredsheten er den enklere veien tilbake til det du har mistet. Det kan rydde veien frem til Gud, den som har vært dekket av tristhet, skuffelse, tvil – og til og med religion.

Men ikke legg denne forventningen på deg selv akkurat nå. Det vil bare gjøre denne takknemligheten til et middel mot et mål, et resultat å oppnå, enda en religiøs øvelse å evaluere. Nå kan du bare ta imot godheten og gleden denne dagen tilbyr, og la den snakke til og overraske deg. Her kan det hende du finner begynnelsen på en ny trossesong.

Og ikke føl deg skyldig og ikke bekymre deg for hva andre vil si. Du er den som vandrer denne veien, og du forstår den på måter de aldri vil.

Og fremfor alt, ikke bekymre deg for Gud. Hvis Gud virkelig er Gud, så er Gud stor nok til å håndtere tvilen din og vet nøyaktig hva du går gjennom og hvorfor tro er en så stor kamp akkurat nå.

Kanskje du faktisk har mistet troen, eller kanskje du bare har mistet synet av veien litt. Uansett kan dette være tiden for å puste, å se seg rundt, og å finne glede i det som er ved siden av og rundt deg mens du reiser.

Hvis det er all den tro du kan mønstre akkurat nå, la det være slik.