Hvem er du i historien om den barmhjertige samaritan?

En dag kom det en advokat for å stille Jesus et spørsmål: «Mester, hva skal jeg gjøre for å få evig liv?». Jesus svarte som vanlig med et motspørsmål: «Hva står skrevet i loven? Hva leser du der?». Advokaten hadde svaret klart: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv.».

Da sa Jesus: «Du svarte rett. Gjør det, så skal du leve.» Men advokaten ville rettferdiggjøre seg selv og spurte Jesus: «Hvem er så min neste?»

Advokaten lurte egentlig ikke på svaret på spørsmålet han kom med til Jesus – det står at han spurte for å sette Jesus på prøve. Han hadde sikkert forberedt noen smarte poenger rundt hvem min neste er, og håpet nok å sette fast Jesus med teologiske argumenter og framstå som intelligent. Men Jesus var ikke interessert i å diskutere teologi. I stedet fortalte han en historie: 

«En mann gikk fra Jerusalem ned til Jeriko. Da falt han i hendene på røvere. De rev klærne av ham, skamslo ham og lot ham ligge der halvdød. Nå traff det seg slik at en prest kom samme vei; han så ham, men gikk rett forbi. Det samme gjorde en levitt; han kom, så mannen og gikk forbi. Men en samaritan som var på reise, kom også dit han lå; og da han fikk se ham, syntes han inderlig synd på ham. Han gikk bort til ham, helte olje og vin på sårene hans og forbandt dem, løftet ham opp på eselet sitt og tok ham med til et herberge og pleiet ham. Neste morgen tok han fram to denarer, gav dem til verten og sa: ‘Sørg godt for ham; og må du legge ut mer, skal jeg betale deg når jeg kommer tilbake.’».

I historien finner vi fire hovedroller: En som blir overfalt, ranet og forlatt halvdød i grøfta, en prest og en levitt som haster forbi uten å hjelpe og en samaritaner som gjør alt som står i hans makt for å hjelpe. Hvem av disse identifiserer du deg mest med?

De fleste av oss kjenner oss sikkert igjen i flere av disse rollene. Noen har selv vært utsatt for et overgrep og blitt liggende igjen i grøfta langs livets landevei, og kan lett identifisere seg med offeret i historien.

Noen av oss kjenner seg igjen i presten og levitten; man har sett en situasjon der man burde ha hjulpet til, men har latt være å gjøre det av ulike årsaker. Selv inntok jeg denne rollen på vei til jobben for noen år siden. Inne i et kjøpesenter lå en kvinne på gulvet og nærmest tryglet om hjelp. Det så ut som om hun var narkoman, og det kunne nok oppstått ubehageligheter for meg om jeg hjalp henne. Og jeg ville ha kommet for sent til jobben. Så jeg gikk forbi. Jeg skammer meg fortsatt over dette, men denne dagen var jeg som presten og levitten. Jeg håper det kom en samaritan etter meg også.

Og noen ganger gjør vi faktisk en innsats for å hjelpe andre, selv om det kan innebære både risiko og ubehag for oss selv.

Jeg tror ikke Jesus var enig i premisset i advokatens spørsmål, altså hva vi må gjøre for å arve evig liv. Det eneste som kreves for å arve noe, er vanligvis å være barn, og siden vi alle er Guds barn, er det ikke noe mer vi trenger å gjøre. Og det å elske Gud, vår neste og oss selv for å oppnå egen vinning, er ikke egentlig kjærlighet. Ekte kjærlighet er betingelsesløs.

I en annen sammenheng sier Jesus «Gå og lær hva dette betyr: Det er barmhjertighet jeg vil ha, ikke offer». Dette ble sagt i en kontekst der offer betydde å bokstavelig talt ofre dyr eller mat for å blidgjøre gudene. I dag driver vi kristne fortsatt med ofringer, vi gjør fortsatt ting for at Gud skal være fornøyd med oss, bare på andre måter. Vi synger sanger, vi ber, vi leser i Bibelen, vi prøver å være snille og greie. Men hvis vi gjør det som et offer til Gud, har vi misforstått poenget.

Det er en slik tankegang som ligger til grunn når vi tenker at vi må elske Gud og vår neste som oss selv for å arve evig liv, eller komme til himmelen om du vil. Jeg tror hele poenget med historien om den barmhjertige samaritan er nettopp at vi skal lære dette: «det er barmhjertighet jeg vil ha, ikke offer».

Gå og lær hva dette betyr: Det er barmhjertighet jeg vil ha, ikke offer

Jesus prøver å lede oss bort fra en egoistisk tankegang om hva vi må gjøre, si, tro og mene for å tekkes Gud slik at vi oppnår fordeler, men heller være opptatt av at Guds kjærlighet, som bor i oss, skal få strømme gjennom til andre mennesker som vi har mulighet til å hjelpe.

Presisering: om du gir penger til de fattige med feil motiv, tenker jeg at det uansett er bra, selvsagt. Den fattige får det litt bedre uansett hva motivet bak måtte være, og det føles bra å gi – en vinn-vinn-situasjon. Men om du gir til de fattige for å blidgjøre Gud, er det en offerhandling og ikke barmhjertighet. Oppsummert: den fattige blir blid, men det endrer ingenting for Gud, han er allerede blid.

Den barmhjertige samaritan hjalp ikke offeret for å komme til himmelen eller for at Gud eller mennesker skulle se at han var en god mann, eller for å vise sin takknemlighet til Gud. Han hjalp fordi han syntes inderlig synd på den stakkars mannen som hadde blitt overfalt. Det er slik barmhjertighet Jesus ønsker seg. Det er kjærlighet uten baktanke.

Jesus avslutter historien med å spørre advokaten: «Hvem av disse tre synes du nå viste seg som en neste for ham som ble overfalt av røvere? Advokaten svarte: Den som viste barmhjertighet mot ham. Da sa Jesus: Gå du og gjør som han.» Jeg tipper at advokaten fant hele dette opptrinnet ydmykende. Planen hans gikk i vasken da Jesus elegant avfeide hans invitasjon til teologisk debatt med en enkel historie som vi fortsatt har mye å lære av 2000 år etter at den ble fortalt.

Anbefalt lesing

A Bigger Table

Building messy, authentic, and hopeful spiritual community.

John Pavlovitz