Ingen hverdag mer-

Kunne jeg som kristen vært soldat?
I en forsvarskrig?
Mot terror eller
ond ideologi?
Fienden er uansett kjøtt og blod, kanskje tjue år og
skulle vært et annet sted.

Hjertet og hjernen min sier nei til spørsmålet det
er en umulig tanke-

Men hva vet egentlig jeg her oppe i verdens nordlige hjørne?
Uvitende om hva det vil si å være redd for egen overlevelse og
å stirre opp mot uoverstigelige murer-

Uansett hvem som har levd i et område, til hvilken tid og med hvilken rett;
å se en liten hånd stikke fram fra betongruiner det-
er umulig å leve med.

Bilder av hus nedsølt av barnas blod-
ordene dekker ikke det følelsene roper.

Det mest umulige å forstå er likevel at
det er de voksne i verden som gjør dette-
ikke barna og ikke
Gud.

Menneskers vilje knuser liv, tramper med jernsko og blyregn over
alt som spirer og vokser,
som skulle sett mange dager foran seg med solen i øynene-

Jeg tenker på Gunvor Hofmos dikt «Ingen hverdag mer», diktet uttrykker desperasjon over tilstanden verden er i. Noen ganger, når virkeligheten er kullsort, da er det eneste som står igjen en bønn, uttrykt som et fortvilet rop eller resignasjon. Og jeg, jeg må tro at det finnes en hånd og et hjerte som løfter enhver liten sjel opp til seg. Noe annet vil jeg ikke. Og jeg vil velge å tro det Inger Hagerup, en annen lyriker skrev; «Det finnes en evighet av fred, bak alle stjernene et sted.»

Det er ingen hverdag mer

Gud, hvis du ennå ser:
det er ingen hverdag mer.

Det er bare stumme skrik,
det er bare sorte lik

som henger i røde trær!
Hør hvor stille det er.

Vi vender oss for å gå hjem
men alltid møter vi dem.

Alt vi fornemmener en dag
er de dreptes åndedrag!

Om vi i glemsel går:
det er asken deres vi trår.

Gud hvis du ennå ser:
Det er ingen hverdag mer.

Fra: «Jeg vil hjem til menneskene», 1946.