Inkludering er sentrum for den kristne tro

Forrige uke var samlivsetikk tema for to frikirkelige kirkesamfunn, Pinsebevegelsen og Frikirken. I møte med endrede holdninger til kjønnsidentitet og homofilt samliv i samfunnet, tvinges kristne miljøer med mer tradisjonelle synspunkter knyttet til samliv og kjønn til å definere sitt eget ståsted.

Pinsebevegelsen har funnet det nødvendig å nedsette et samlivsråd som skal tydeliggjøre bevegelsens teologi, samt gi råd til hvordan menighetene for eksempel kan møte mennesker som tiltrekkes av en av samme kjønn. Dette er samlet i en veileder som ikke er offentlig tilgjengelig for medlemmene. Noen punkter blir imidlertid referert i artikler i Dagen og Vårt Land. Det er disse jeg baserer meg på her.

Ved Frikirkens behandling av samlivsetiske spørsmål under synodemøtet (kirkesamfunnets øverste organ) var det flere delegater som gav uttrykk for uenighet knyttet til arbeidsutvalgets forslag om samlivsteologi. På Pinsebevegelsens Årsmøtekonferanse kom det, ifølge artikkelen i Dagen, knapt noen innvendinger mot det teologiske innholdet i veilederen.

Jeg har ingen grunn til å betvile begge kirkesamfunns oppriktige ønske om å inkludere og vise omsorg til alle mennesker. Pinsebevegelsen ønsker, som det refereres i Dagen, ikke å ekskludere, men å dra mennesker nærmere Jesus, samtidig som man trekker opp tydelige grenser. Bare mennesker som lever og lærer i samsvar med bevegelsens samlivsteologi skal kunne dele ut nattverd, lede gudstjenester og lovsang.

Jeg er enig med leder for samlivsrådet i Pinsebevegelsen, Sara Louise Igelkjøn Emmerhoff, om at det er Jesus, og ikke seksualmoral, som er sentrum for den kristne tro. Men vi er uenige om hvordan Jesus vil påvirke vårt syn på seksualmoral. For effekten av grensene som settes for aktiv deltakelse i fellesskapet oppleves ekskluderende for de som står på feil side av grensen. Da vil vår omsorg føles hul, noe den aldri gjorde hos Jesus.

Jeg tror at hvis vi hadde latt Jesus opplyse oss om inkludering, så hadde vi ikke laget hindre for mennesker som søker hans og det kristne fellesskapets nærhet. Regler som definerer hvem som er innenfor eller utenfor skaper kun trygghet for de som føler seg sikre på at de er innenfor. Og det er lett i denne saken – for de fleste av oss. Men inkludering handler alltid om de som er i mindretall.

I boken «Inspirert» påpeker Rachel Held Evans at det sjokkerende med Jesus ikke var hvem han ekskluderte, men hvem han inkluderte. Det er det forbildet han har etterlatt oss. Men vi fortsetter å etablere standarder som får noen av oss til å fremstå som mer verdige for Gud enn andre. Jeg tror dette er en synd.

I Bergprekenen utvisker Jesus alle forskjeller. Vi er alle like avhengige av Guds nåde, og den gis raust til enhver av oss. Det er det som er så frigjørende med evangeliet. Vi slipper å gjøre forskjell på folk. Jeg skulle derfor ønske at det kom innvendinger mot det ekskluderende innholdet i veilederen til Pinsebevegelsen. Det gleder meg imidlertid å lese at flere ledende pastorer og menighetsledere i Frikirken ønsker å inkludere mennesker som lever i homofile samliv.