Inkludering i bevegelse

(Dette innlegget sto på trykk i Vårt Land 10.1. og er en kommentar til Øystein Gjermes uttalelser i Vårt Land 3.1.)

Dette spørsmål vil uunngåelig bli gjenstand for mye debatt, både sentralt og lokalt i den store bevegelsen i tiden som kommer. Leder for Pinsebevegelsen, Øystein Gjerme slår i et intervju i Dagen 26.12. fast at hans og bevegelsens syn i saken er at samliv er forbeholdt mann og kvinne. Samtidig tar han til orde for en pragmatisk tilnærming: å inkludere uten nødvendigvis å velsigne.  

Jeg oppfatter Gjermes uttalelser som et ønske om å skape et rom for inkludering av homofile og transpersoner i menighetene. Det er prisverdig. Spørsmålet er bare om denne inkluderingen har noen forbehold? Det fremkommer ikke i intervjuet. Kan for eksempel homofile som lever i samliv med en av samme kjønn ha tillitsverv i menigheten? Kan de lede bibelgrupper? Være med i lovsangsteamet? 

Så lenge det ikke er full inkludering vil forbeholdene fungere som stadige påminnelser om at det hefter noe ved personen. At man ikke fullt ut er akseptert av Gud. Det er en tung byrde å bære på.  

I bloggen Re:tro har vi berørt dette temaet flere ganger, og vi blir stadig kontaktet av folk som uttrykker takknemlighet og enighet når vi oppfordrer til full inkludering av LHBTQ-personer i frikirkelige menigheter. Ikke minst gjelder dette folk i Pinsebevegelsen. Mange av disse uttrykker samtidig at de ikke orker å ta dette opp i sine menigheter eller fortelle at de har et annet syn enn det offisielle. Det er ikke dermed sagt at det legges et lokk på debatten, men den må nok i større grad oppmuntres.  

Gjerme uttrykker i Vårt Land 3.1. at han i likhet med oss i Re:tro antar at det er flere syn på samlivsspørsmål i Pinsebevegelsen. Han antyder imidlertid at dette kan ha sammenheng med forskning som viser at unge mennesker leser mindre i Bibelen enn før. La meg først si at dette bekymrer meg like mye som Gjerme. Samtidig virker det som om han setter et likhetstegn mellom mye bibellesning og konservativt samlivsyn og dermed implisitt også bibelsyn.  

I intervjuet i Dagen forteller Gjerme at det i Pinsebevegelsen alltid har vært en holdning at alle kan lese og forstå Bibelen. Han stiller det retoriske spørsmålet: Er det dei med høgare utdanning og innfløkte tolkingsnøklar, eller lekmannen si lesing som skal leggast til grunn for dogmatikken? 

Tilnærmingen til bibellesningen i Pinsebevegelsen i min oppvekst bar preg av en slik «les som det står, tro som det står»-holdning. Jeg mener i dag at dette er en høyst problematisk måte å lese bibeltekstene på. Dersom vi ikke leser Bibelen med dens kontekstuelle, historiske, sjangermessige og etiske bakteppe, mister vi både mening og sammenheng i tekstene. Hvis vi ukritisk overfører antikkens og bronsealderens normer til dagens Norge, kan det i verste fall føre til skadelige tolkninger og vonde erfaringer for enkeltmennesker eller grupper.  

I vår tid er det mange unge som forlater kirkene og troen. Undersøkelser fra USA viser at en betydelig andel av disse gjør det nettopp fordi kirken har holdninger til mennesker med annen seksuell orientering som de selv ikke kan stå inne for. Når man bevitner at mennesker man er glad i lider under en teologi som skader deres relasjon til seg selv og Gud, velger man seg bort. I disse tilfellene er det selve lesningen og forståelsen av Bibelen som leder en vekk. Andre går gjennom faser med dekonstruksjon av troen og finner nye måter å lese bibeltekstene på. Måter som gir mer mening.  

Jeg mener Pinsebevegelsen gjør klokt i å lytte til Terje Hegertun som i sin bok «Det trofaste samlivet» viser hvordan vi kan lese Bibelen med gode tolkningsnøkler, uten at dette innebærer en degradering av dens verdi. Det handler nemlig ikke om et enten-eller her. Både lærd og lek har mye å bidra med i de kommende samtalene om reell inkludering av LHBTQ-personer i Pinsebevegelsen.

Relatert bok

Det trofaste samlivet

Det er få temaer i teologien som berører oss mer enn det som har med samliv og kjærlighet å gjøre. Dette gjelder også i spørsmålet om homofiles plass i kirken.

Terje Hegertun