Jeg vil gi deg (nesten) alt

I sommer har det pågått en debatt om «The Send» i både Vårt Land og Dagen, og ikke minst i sosiale medier. Den er på mange måter en fortsettelse av debatten som pågikk da «The Send» ble arrangert for første gang i Norge for ca. 2 år siden. For de som ikke vet hva «The Send» er kan jeg kort si at dette er en bevegelse som startet i USA og som har begynt å spre seg til andre land. Opplegget går ut på å arrangere store samlinger for kristne ungdommer med lovsang og forkynnelse gjennom bortimot en hel dag. Målet med samlingene er at unge kristne skal overgi seg helt til Jesus og vie livet til tjeneste for evangeliet – eller å gå «all in» som arrangørene kaller det. 

Sommerens debatt startet med en kronikk skrevet av Hans Eskil Vigdel, Doktorgradsstipendiat i diakoni ved Vid Vitenskapelige Høyskole, hvor han går i rette med det presset som legges på deltakerne og det dualistiske verdensbildet som preger forkynnelsen og appellene. Vigdel, som var til stede under «The Send Local» i Stavanger tidligere i år, tror arrangementer som dette vil fylle terapi- og sjelesorgsrommene med mennesker som vil ta skade av denne typen forkynnelse. Etter å ha sett opptak av maratonmøtet deler jeg hans bekymring.   

Mange av deltakerne på The Send er tenåringer. Det er en livsfase hvor mange ikke har lagt planer for fremtid og studier. I en artikkel fra Norsk Psykologforening leser vi at «I tenårene blir du påvirket av hormoner i kroppen, og hjernen er under ombygging. Følelseshjernen utvikler seg fort, fornuftshjernen sakte. I tillegg blir det sosiale spillet vanskeligere».

Når forkynnere appellerer til ungdommer om å gi alt, gå «all in» for Jesus, i en følelsesladd stemning, krydret med åndelig og sosialt press, er det mange som gir Gud løfter de ikke kommer til å innfri. Og her, i kontrasten mellom løftene man gir og ens evne til å holde dem, har selvbebreidelsen og skammen gode vekstvilkår. All in er ofte første steg i retning all out. For i det lovsangsrusen har begynt og avta, og livet og hverdagens gråtoner erstatter sort-hvitt-forkynnelsen på møtet, blir det vanskelig å stå ved løftene man gav i ruspåvirket tilstand.

I surrender all

En av de mest kjente salmene i verden er «I surrender all», skrevet av Judson W. Van DeVenter (1855–1939). Han ble inspirert til å skrive sangen da han etter å ha slitt med valget mellom å utvikle sine talenter innen kunst og å tjene Herren på fulltid som evangelist, endelig landet på at han skulle gå «all in» for Jesus. 

Flere regner denne for å være deres favorittsalme. Det er ikke rart. Melodien er vakker, og teksten er inderlig. Den forteller om den totale overgivelse til Jesus, noe som resonnerer med dyptfølte lengsler hos de som har erfart Guds kjærlighet og nåde. Salmen har også blitt mye brukt i vekkelsesmøter og arrangementer hvor man appellerer til overgivelse. Ikke ulikt The Send. 

Problemet er bare at vi ikke gir alt. Ingen av oss, noen gang. Enda så mye vi har lyst. Det gjelder både de som holder appeller fra scenen og de som sitter i salen. Det gjelder deg og meg. Det gjaldt nok også Van DeVenter, uansett hvor fin salmen han skrev var. Å tro noe annet er en illusjon. Det at vi fortsetter å mane til den slags overgivelse vil bare skape ytterligere skam og kognitiv dissonans hos stadig nye generasjoner. 

Hvilket gudsbilde sitter en igjen med etter å ha blitt foret med alt Gud krever av oss? At det ikke er plass for lunkenhet, vi må være villige til å gi alt, være villige til å dø? Hva gjør det med ungdommer å høre at grunnen til at de faller i de samme syndene igjen og igjen, er at de ikke hater synden nok? At de ikke har nok gudsfrykt og er ulydige? Ungdommene i salen jubler og applauderer når dette sies fra plattformen. Men hva kjenner de på når de faller i den samme synden neste dag? 

Jeg spør meg om det virkelig er dette Gud har å si til ungdommer og mennesker for øvrig? Jeg tror ikke det. Jesus hadde ingen tro på at vi kunne bestemme oss for å gi alt for han. Til og med hans nærmeste krets sviktet da det virkelig gjaldt. Var de ikke lydige? Var de ikke villige til å dø? 

Evangeliets kjerne

Evangeliet handler aldri om hva vi skal gjøre for å tilfredsstille Gud. Det handler ikke om hva han forventer eller krever av oss. Det handler ikke om at vi gir han alt, men at han har gitt seg selv for oss. Evangeliet, altså de gode nyhetene, er at vi er elsket og at vi er Guds barn, uansett. 

Jeg synger med glede salmen «I surrender all». Ikke som et løfte, men som en lengsel. Men det er en annen sang som treffer meg sterkere. I sangen «I am a servant» synger Larry Norman ærlig om eget svik og Guds nåde. Larry Norman forundres over Guds godhet når han synger:
«How can you use me when I’ve never given all?
How can you choose me when you know I’d quickly fall?»

Sånn er det. Det er evangeliets kjerne. Frihet er å oppdage og erkjenne at vi ikke skal være den sterke part, ikke i illusjonen om at vi har gitt alt.