Kjære Gud, ikke la meg være en drittsekk

I kjærligheten finnes det ikke frykt: den fullkomne kjærligheten driver frykten ut. For frykten bærer straffen i seg, og den som frykter, er ikke blitt fullendt i kjærligheten. Vi elsker fordi han elsket oss først. Den som sier: «Jeg elsker Gud», men likevel hater sin bror, er en løgner. For den som ikke elsker sin bror som han har sett, kan ikke elske Gud som han ikke har sett. Og dette er budet vi har fra ham: Den som elsker Gud, må også elske sin bror.
1.Joh 4, 18-21.

I denne bibelteksten spares det ikke på kruttet. Det går i frykt, elsk, hat og kjærlighet. Hva man skal og ikke skal gjøre. Kanskje har noen som leser dette opplevd (som meg) å få bibelord brukt mot seg som våpen. Så før du går videre vil jeg si: Ta til deg akkurat det du vil, og ikke en tøddel mer. Lytt til magefølelsen din. Kjenn etter om dette er til deg eller ikke. 

I versene ovenfor møter vi en forfatter som går til frontalangrep på hykleriet han ser rundt seg. Går du høyt på banen og proklamerer din kjærlighet til Gud, men samtidig hater eller dømmer folk? Vel, sier han – det er bullshit.

For en skeiv prestedatter som vokste opp nokså konservativt og har lidd seg gjennom homofilidebatten i flere år, er det nydelig å få pusle med denne teksten. Alt jeg trenger av skyts når noen vil fordømme skeive, finner jeg her. Regnbueflokken jeg er en del av, er jo broren som blir sett ned på. De som angriper oss i Guds navn, får rollen som løgner og hykler. Det er enkel og tiltalende logikk, fordi det oppleves som smertelig sant. Så det å bruke bibelord mot mine meningsmotstandere, føles som en smak av rettferdig vrede – helt til vi kommer til det siste verset i teksten: «og dette er budet vi har fra ham: Den som elsker Gud, må også elske sin bror». Ouch.

Da er vi like langt. Det må gå begge veier. Om jeg vil elske Gud, forstått som det å være påkobla i troa mi med sjel og integritet, så blir det for lettvint å dømme andre, selv når de dømmer meg. Det er litt forsmedelig egentlig. Det er mye lettere å forbli i rollen som den svake part som alltid har kjærligheten på sin side. Men så hadde jo ikke Gud vært Gud, eller kjærligheten fullkommen, om den ikke hadde inkludert alle. Også de jeg er uenig med. Også de som underkjenner troen og livet mitt.

Passasjen i 1.Johannes’ brev klinger som et ekko av Jesu lære om å elske sine fiender. For én som på en dårlig dag kan streve med å elske til og med de jeg liker, særlig før morrakaffen, er dette litt heftig. Tre perspektiver hjelper meg. Vårherre vet jeg trenger all hjelp jeg kan få.

Det første er at for å unngå å bli høy på min egen rettroenhet, prøver jeg å hente fram medfølelsen i møte med andres rettroenhet. For det er med skråsikkerhet som det er å tisse i buksa: det føles godt i starten, ikke i lengden. Det er like ulekkert for alle. Så det gjelder å komme fram til en felles menneskelighet. Alle ser vi stykkevis og delt. Alle kaver vi oss gjennom dette usigelige vakre og vonde livet, i et håp om at fra begynnelsen, underveis og ved slutten venter noe godt. Det noen av oss kaller Gud. Dessuten: livet leves lettere når man antar at de fleste gjør så godt de kan. Og at på et grunnleggende nivå er det et oss, som dirrer der mellom meg og dem.

Det andre perspektivet er å søke hjelp fra oven. For det hender jo at man møter noen som snakker i CAPS LOCK. Om Sannheten med stor S. Folk som oppfører seg så breialt at enhver medfølelse smetter ut døra og rullegardina går ned. Hva gjør man da? Jeg er inspirert av den lutherske presten og forfatteren Nadia Bolz-Weber. Hun vedgår at den bønnen hun ber aller mest i en vanlig uke, er: Kjære Gud, vær så snill og ikke la meg være en drittsekk. Den får hun bruk for rett som det er, i møte med folk som skal sette henne på plass som kvinne eller prest. Noen som kjenner seg igjen?

Nadias bønn er dønn ærlig. Den åpner opp rommet for hva det vil si å elske sine fiender. Kanskje handler det ikke om å hoste opp varme følelser og tanker for folk man ikke fordrar. Det betyr i hvert fall ikke å feie krenkelser eller overgrep under teppet. Hun mener det handler om å sette døren sin ørlite grann på gløtt, slik at Gud kan klemme seg inn gjennom en smal åpning i selvrettferdigheten vår, og gjøre Guds greie. Som er å elske, der vi av mange, og tidvis svært gode grunner, ikke kan. Kjærligheten vi kan vise våre motstandere, er rett og slett at vi avstår fra å være ufine. Et lite, men viktig skritt på vei til oss. Heldigvis er kjærligheten både tålmodig og velvillig.

Kjærligheten er også paradokser med pang i. Noen ganger smeller den til, som nå nylig da verset «Vi elsker fordi han elsket oss først», tok form og farge i en 5-åring jeg kjenner godt. Perspektiv nummer tre, fra hjemmebanen, kommer her.

Datteren min var ulykkelig. Hun hadde havnet midt i en krangel mellom de to trøtte mammaene sine, og ble både redd og lei seg. Det var ikke noe stolt øyeblikk, det kan jeg love. Reparasjon var helt nødvendig. Så dagen etter gikk jeg all in for å veie opp for utålmodighet og stress. Jeg plukka tusen små legobrikker opp fra gulvet. Sorterte klesskapet hennes sammen med henne – det beste hun vet. Og vi hadde kosestund på verandaen med høytlesning, mens hun hvilte i armene mine. Timene gikk.

Litt etter litt var det som om noe smeltet. Vi fant en ro. Det ble stille på den måten man aldri vil skal ta slutt. Etterpå ville hun at vi skulle rydde barnerommene sammen, og støvsugde egenhendig sitt eget rom og storebroren sitt. Plutselig kom beviset på at noe forunderlig vakkert hadde skjedd i tiden og nærheten vi hadde ødslet rundt i huset. Stolt proklamerer hun til ham, som ikke er vant til følgende himmelske logikk fra sin lillesøster: Nå har jeg støvsugd, så da fortjener du også is!

Der brøt den fullkomne kjærligheten gjennom. Om enn et kort glimt – de er tross alt barn og søsken. Men den var der, og gnistret.

I vår menneskelige tilværelse fins ingen evigvarende harmonisk tilstand. Vi kan være flinke og pliktoppfyllende, men den kjærlige innskytelsen faller vi likevel uforvarende inn i. Den er i seg selv en nåde. Den kommer ikke fra oss, men den skjer i oss og gjennom oss. Når vi minst aner det. Og for en liten stund, er det ikke en klam munnfull selvrettferdighet vi smaker. Den er drevet ut, sammen med frykten. I stedet nyter vi friheten. Til å droppe øye-for-øye-mentaliteten, og til å omfavne rausheten. Til å elske sin bror, uansett hvem det måtte være. Kan hende er det så enkelt? Gud elsker oss først. Alle får is.

Det er i så fall skandaløst gode nyheter. Eller som det heter på latin: evangelium.

Fred og alt godt, midt i alt som er.