Kjøkkenbords­teologi

Hvordan ser min tro ut nå, har den forandret seg? Etter at jeg har gått og tenkt på dette i noen dager, er det en hendelse fra ungdomstiden som stikker seg ut – som tegner et bilde av hvordan troen kan endre seg. 

Mamma og pappa satt ved kjøkkenbordet. Jeg var tenåring og trippet rundt på kjøkkengulvet. Jeg stilte dem spørsmål om homofili. Hva mente de om det? De kom ikke med noen bastante svar. Det var et sammensatt tema, som det ikke var lett å snakke om. Jeg husker det frustrerte meg, at de ikke var tydeligere. Hvorfor hadde de ikke et enkelt svar på dette?

Nå er det jeg som sitter ved kjøkkenbordet. Selv om mine barn går på barneskolen, så begynner de å bli store. Her om dagen utropte en av mine sønner: «Homofili strider i mot kristendommen». Jeg kjente at jeg fikk vondt i magen. Da måtte jeg forklare at det ikke er så enkelt.

Daniel Hop-Hansen er kommunikasjonsrådgiver i Stefanusalliansen. Tidligere pastor i Pinsebevegelsen. Har gått på forfatterlinjen ved Norsk Barnebokinstitutt. Forfatter av boken «Fortellingen om veien». Aktuell med ny singel «Vi er alene».

Hvis jeg skal plassere meg selv i det kirkelige landskapet, så er jeg et sted «midt på». De som er liberale, tror jeg er mer liberal enn jeg er. Og de som er konservative, tror at jeg er mer konservativ enn jeg er. Det er et fint sted å være, men også slitsomt. For vi mennesker vil gjerne gi hverandre en merkelapp. «Ser du på Visjon Norge eller på TV-pastoren på TV2?» Jeg ser helst på Netflix. Fordi jeg er først og fremst menneske.

Før jobbet jeg som pastor. Det gjør jeg ikke lenger. Ikke fordi jeg ikke vil, men fordi livet tok en annen vei. Det er mye jeg savner fra den tiden, og så er det noe jeg er glad for å slippe. Det er befriende å slippe å være en talsmann for hva som er «rett» og «galt». Fordi jeg vet ikke hva jeg mener om alt. Jeg stiller stadig flere spørsmål – «Caps lock» står ikke på – og jeg sparer på utropstegnene.

Noen ganger blir jeg fylt med redsel, jeg hører ekkoet av barndommens bibellærere inni meg: «Djevelen spurte Adam og Eva, har Gud virkelig sagt…?» Det startet med et spørsmål, og så gikk det galt. Jeg forstår at det var ment godt, men betyr det at vi ikke skal sette spørsmålstegn ved noe? For Gud har vel gitt oss evnen til å reflektere?

Den kristne troen handler ikke dypest sett om læresetninger. Troen er som et ankerfeste. Men hvor mye kan man ta bort i fra troens innhold, før man mister grepet, og lar seg drive ut på åpent hav?

La meg leke litt med ordet tro. Den første bokstaven «t», ligner på et kors. Her er jeg inne på noe vesentlig. Så sitter jeg igjen med to bokstaver som lager ordet «ro». Her stopper bildene fra båtlivet opp. For det handler ikke om «Ro, ro til fiskeskjær», det handler om å falle til ro midt i stormen.

Forfatteren Ingvar Ambjørnsen fortalte i et intervju at han noen ganger ber. Hans bønn er «Hold meg fast». Ikke noe mer, men heller ikke for lite. Vi trenger alle noen som holder rundt oss, som ikke slipper taket.

Hvis jeg skal hive alt jeg lærte på søndagsskolen i en kjele – og koke det ned – så er det noen tekster som står igjen som helt essensielle. En av dem er «Røveren på korset». Den ene røveren som hang ved siden av Jesus, spottet ham og hadde en hovmodig holdning til det hele. Den andre røveren, hadde en mer ydmyk tilnærming: «…husk på meg når du kommer i ditt rike» (Lukas 23:42). Hva svarte Jesus? Først må du bekjenne alt det gale du har gjort og vise at du holder mål? Sa Jesus til røveren at han måtte gå på bibelskole og la seg døpe? Det var det ikke tid til. Jesus svar var enkelt, men likevel ikke banalt: «…I dag skal du være med meg i paradis» (Lukas 23:43b).

Jeg er røveren på korset. Jeg er ikke et moralsk forbilde, men likevel tror jeg at Jesus ville sagt det samme til meg. Det er her jeg hviler. Betyr det at jeg kan slå meg på brystet og konkludere med at min tro er «bedre» nå? Neppe. Min tro er mer nyansert, og jeg tror at Jesus tåler det. Tydeligere kan det kanskje ikke bli.