Kvinnelige prester: «Det er fali’ det»

Blant mange gode barndomsminner, er den gangen Il Tempo Gigante besøkte Sarpsborg under Sarpsborgmarken i 1976 fortsatt en «höjdare».

Flåklypa, høysnue og bibeltroskap

Bygda Flåklypa er befolket av mange herlige karakterer. En av dem er pinnsvinet Ludvig. Han er opphavet til uttrykket «det er fali’ det» fra overskriften. Mange kristne er som Ludvig i Flåklypa. Kjell Aukrust beskriver han slik: «Ludvig er et utpreget B-menneske med høysnue og tydelig angst for gjennomgripende forandringer». Nå tenker jeg ikke at de fleste kristne er B-mennesker med kronisk bihulebetennelse, men at det finnes mange – ikke minst blant de som kaller seg «bibeltro» kristne – med en tydelig og utpreget angst for forandring, det er jeg sikker på. Og tro det eller ei, selv i 2020 er det noen som setter kaffen i halsen når de hører ordet «kvinnelig prest».

Presten Mikael Bruun er en slik. Han ble rikskjendis da han i et innlegg på verdidebatt.no hevdet sin rett til si nei til å utføre liturgiske handlinger, gudstjenester og nattverd, sammen med en kvinnelig prest. Hans begrunnelse¹: «Det handler om å lese Bibelen slik den er. Å tro at Bibelen er Guds ord, være tro mot den og også ta upopulære standpunkt. Vi tenker at Guds ord er evig og uforanderlig». Og Bibelen forteller, ifølge Bruun, helt entydig at kvinner ikke skal ha læreansvar.

Turid Qvale er en annen. I et innlegg i Korsets Seier tar hun et oppgjør mot feminiseringen av Kristus. Det faller henne tung for brystet at pinsekirken på Nesodden har ansatt kvinnelig hovedpastor. Og at en kvinne ikke skal være mannens hode det vet vi fordi Paulus, inspirert av Den hellige ånd, har sagt det. Og når vi, som Qvale påpeker, vet at Fader, Sønn og Ånd er treenige, og dermed er enige i sak, kan vi trygt si: «Ferdig snakket»!

Bibelen: Guds (u)klare ord?

Tilgi meg, hvis du opplever meg litt flåsete, for det er faktisk ikke meningen. Men jeg blir en smule oppgitt. Jeg blir oppgitt over at en prest med over seks års utdanning innen teologi uttrykker en så naiv holdning til Bibelen. Hva betyr egentlig å lese «Bibelen som den er», som Bruun hevder han gjør? Jeg blir også oppgitt over at en kvinne – i bibeltroskapens navn – velger å redusere sine medsøstres kallsopplevelser til å handle om likestilling, føleri og selvrealisering. Hvordan vet Bruun, Qvale og deres likesinnede, at akkurat de leser Bibelen akkurat som den er? Bare det faktum at vi med én Bibel i hende har tusenvis av kristne kirkesamfunn, der alle mener å lese Bibelen som den er, burde være nok til å gjøre enhver ydmyk.

Og selv om pinsevennen Qvale og lutheraneren Bruun er skjønt enige i sitt syn på kvinnelige prester/pastorer, tilhører de hver sin trostradisjon som ser helt forskjellig på helt vesentlige ting i Bibelen. Som for eksempel dåpen. På kirken.no kan vi lese at «dåpen frelser» og at «dette har kirken sagt og praktisert helt fra den første kristne tid». Pinsebevegelsen derimot – hvis motto var «Frem til urkristendommen» – hevder at dåpen ikke frelser, men at det er en «god samvittighetspakt med Gud» og en «bekjennelse til Jesu død og oppstandelse». Samme Bibel. Begge leser den som den er. Begge hevder at Guds Ord er evig og uforanderlig. Begge hevder å være tro mot den. To radikalt forskjellige standpunkt.

Hva sier det oss? Jo, at det finnes ikke noe som heter «å lese Bibelen som den er». I møte med Bibelen må vi alle gjøre et stykke tolkningsarbeid. Grunnen til det er at Bibelen på en og samme tid er gudommelig og menneskelig. Bibelen er Guds Ord skrevet av mennesker i historien. Derfor kan vi si at noe i Bibelen har evig relevans; den taler til alle mennesker, i alle tider og til alle kulturer. Samtidig har hver bok i Bibelen en historisk partikularitet; hvert dokument er betinget av språket, tiden og kulturen den originalt ble skrevet i. Vår utfordring i dag er å finne balansen mellom hva som er evig relevant og historisk betinget.

Den gang da, men ikke hver gang når

Da Paulus skrev sine brev var det helt legitimt å holde slaver. Jeg vet at dette jeg skriver nå kan være sjokkerende: Paulus tok aldri et oppgjør med slaveriet! Han gir bare en generell veiledning (Efeserne 6, vers 5–9) om hvordan kristne slaveeiere og slaver skal oppføre seg mot hverandre. Pragmatikeren Paulus så ingen grunn til å ta et oppgjøre med slaveriet. Men ingen (?) bibeltro kristne i dag ville mene at det ville være greit å holde slaver så sant man behandler sine slaver godt! I dag vet vi nemlig bedre. I dag jobber kristne organisasjoner som for eksempel A21 for å bekjempe slaveriet.

På samme måte mener vi at ideen om at kvinner ikke kan være prester/pastorer ikke har evig relevans, men er historisk betinget og slik sett bør tilhøre historiens skraphaug. I dag vet vi nemlig bedre.

1. Intervjuet der sitatet er hentet fra kan du lese her NB! Bak betalingsmur