La biskopen brenne

En av de tingene frykten for en straffende Gud gjør med oss er at vi blir redde for å tro feil. Vi leser Bibelen, ikke for å glede oss over rikdommen av poesi, visdom og kunnskap, men for å få klare svar. Vi reduserer Bibelen til et oppslagsverk eller en «oppskriftsbok for livet», som noen har kalt den. Vi blir opptatt av rare ting, slikt som at samboerskap er galt, for det finner vi ikke Bibelen.

Frykten snevrer inn synsfeltet vårt og får oss til å legge bort vårt moralske kompass. I møte med bibeltekster som for eksempel kan tolkes i retning av at homofili er en synd, velger en å lese disse tekstene på samme måte som Jesus kritiserte de skriftlærde for. Fruktene blir fordømmelse og ekskludering. Det motsatte av det Jesus ville.

Det er lite som er så skadelig og hemmende i livet som en fryktdrevet tro. Den kveler all undring og avbryter alle spørsmål før de er ferdigstilt. Som kontrast til en gudsrelasjon som bygger på frykt, peker Johannes i sitt første brev på kjærligheten. «I kjærligheten finnes det ikke frykt: Den fullkomne kjærligheten driver frykten ut. For frykten bærer straffen i seg, og den som frykter, er ikke blitt fullendt i kjærligheten.» (Joh. 1,18).

I sin film «Fanny og Alexander» maler Ingemar Bergman mesterlig frem kontrasten mellom en verden med utfoldelse, fantasi og undring og en verden som er lukket og skremmende. Det er den sammensatte familien Ekdahl, med Helena som overhode som er filmens sentrum.

Fanny og Alexander kommer fra et hjem der tilværelsen utforskes gjennom fantasi, magi og mysterier. Faren, Oscar, er teaterdirektør og moren, Emilie driver teateret sammen med han. Oscar dør brått, og etter hans død gifter moren seg med biskop Edvard Vergérus. Biskopen står for det motsatte av det Alexander og hans lillesøster har vokst opp med. I hjemmet til biskopen er det fargeløst. Her er det ikke utforskertrang som gjelder, men lydighet. Biskopens gud er streng og skummel. Alexanders fantasifullhet blir en konstant trussel mot alt denne biskopen står for. Derfor forsøker han å kontrollere Alexander gjennom straff og disiplin, og frykt.

Men så, ved hjelp av avledning og magi, blir Fanny og Alexander omsider befridd fra det fengselet som biskopens hjem var for dem. Senere, også denne gang på magisk vis, blir Aleksanders høyeste ønske oppfylt, ved at hans stefar, biskopen, omkommer i en brann i sitt eget hjem.

Men biskopen har satt spor i Alexander. Akkurat i det han føler seg så lett og fri, i visshet om at han aldri mer skulle underkues av biskopen, så står han der. «Meg slipper du aldri unna», sier han i det han tar et nakkegrep på Alexander og slenger han i gulvet. Selv etter sin død hjemsøker han Alexander med sitt destruktive nærvær.

Når vi klarer å gi slipp på en tro som har elementer av frykt i seg, og lar kjærligheten overta plassen den gjorde krav på, åpnes en verden der vi kan overraskes og glede oss over livets mangfoldighet. Vi ser verden i farger. Vann blir til vin.

Samtidig ligger frykten stadig på lur. Har man vært fanget lenge nok, setter den sine spor i oss. Plutselige fornemmelser av uro og angst kan melde seg. Vi kan kjenne biskopens klamme hånd gripe tak i nakken, og for et øyeblikk, ha makt over oss.

Etter at Alexander har kommet seg ut av biskopens hjem tilbringer han en tid hjemme hos Isak Jacobi, en venn av familien Ekdahl. Her befinner også Ismael seg, en androgyn skikkelse som er låst inne på grunn av sine paranormale evner. Alexander låses inn til Ismael i en scene som først fremstår som skremmende og uhyggelig. Hva kommer til å skje nå?

Det som først fremstår som truende blir Alexanders redning. Ismael tar del i og identifiserer seg med Alexanders sår, smerte og sinne fra tiden han var i biskopens vold, og som han var redd for å konfrontere. Sammen slipper de ut både smerten og forbannelsen og sender den tilbake, inn i biskopen. Det biskopen representerte i Alexanders liv brenner opp. Alexander skal aldri tilbake til bispegården.

Å omvende seg fra en fryktbasert tro krever mot. Vi trenger noen å stå sammen med. Noen som kan hjelpe oss ut av fangenskapet, noen til å trøste oss og noen som kan hjelpe oss å sette hele bispegården i brann.