Make peace great again
En enkel sirkel med tre linjer som strekker seg nedover, men med en betydning som strekker seg langt utover sin beskjedne form. For meg er «peacemerket» ikke bare et symbol på hippiebevegelsen – en bevegelse jeg både elsker og beundrer – men også en bro til noe dypere.
Fredens tegn
Som kristen ser jeg ikke bare en kulturell arv i hippienes «peace and love», men en refleksjon av det samme budskapet Jesus formidlet. Et budskap om å leve for noe større enn seg selv, om å finne mening i å skape fred i verden, og om å elske vår neste som oss selv.
Men peacemerket har ikke alltid blitt sett på med velvilje. På et tidspunkt ble det faktisk utskjelt av deler av den konservative kirken som et antikristent symbol. Ironisk nok er historien bak tegnet langt fra dette stigmatiserende narrativet. Det ble designet av grafikeren Gerald Holtom for British Campaign for Nuclear Disarmament i 1958 og representerer bokstavene N og D som i «Nuclear Disarmament» i det semaforiske alfabetet. Holtom beskrev også symbolet som en fremstilling av fortvilelse, der de sentrale linjene former et menneske med hendene spørrende på sidene mot en hvit jord som bakgrunn. Opprinnelig vurderte Holtom å bruke et kristent kors, men han mislikte dets tilknytning til korstogene og valgte til slutt noe han anså som mer universelt.
Denne historien gjør peacemerket enda sterkere for meg. Det er ikke et symbol for én bevegelse eller én tro, men en universell påminnelse om håp og ansvar.
Hippienes håp og Jesu budskap
Peacemerket, som begynte som et symbol mot atomvåpen, ble raskt adoptert av hippiebevegelsen og bredere fredsbevegelser som en universell påminnelse om håp. Under den kalde krigen, en tid preget av frykt og usikkerhet, ble dette tegnet en logo for de som drømte om en bedre verden.
I dag ser vi dessverre tendenser til at verden går i en helt annen retning. Det konservative og maktbaserte samfunnet som hippiene kjempet mot på 60-tallet, virker å være på vei tilbake – denne gangen med særlig appell blant unge menn, som trekkes mot ideologier som verdsetter makt, hierarki og kontroll fremfor idealer som frihet, fred og kjærlighet. Det er som om frihetens og fellesskapets glød er i ferd med å slokne under vekten av materialisme, polarisering og autoritære krefter.
Det er nettopp i en slik tid jeg drømmer om en ny hippiebevegelse – en gjenoppvåkning av det naturlige, av menneskets grunnleggende verdighet og frihet. En bevegelse som igjen setter fred og kjærlighet i sentrum, og som tør å utfordre de kreftene som splitter oss. For meg er dette ikke bare en politisk drøm, men også en dyp kristen lengsel. Jesus forkynte fredens evangelium og frigjøring fra undertrykkelse, og hans liv var en konstant påminnelse om at kjærligheten er sterkere enn maktens spill.
Kjærlighet: Hippienes drivkraft og Jesu hjerte
Hippiebevegelsen utfordret et samfunn preget av materialisme og maktmisbruk med sitt mantra: «Make love, not war». Kjærligheten skulle være grenseløs, uhemmet og fri. Men under den ytre løssluppenheten lå en lengsel etter ekte fellesskap og en verden der ingen skulle føle seg utenfor. Denne kjærligheten har sin parallell i Jesu radikale budskap: «Elsk deres fiender og be for dem som forfølger dere» (Matt. 5,44).
I dag trenger vi mer enn noen gang en påminnelse om denne grenseløse kjærligheten. Når samfunnet igjen vender seg mot ekskludering og makt, må vi våge å holde fast ved det som hippiene – og Jesus – sto for. Kjærlighet er ikke svakhet, men styrken som bryter lenker. Den er svaret på meningsløsheten i et samfunn som prioriterer ting fremfor mennesker, og makt fremfor medfølelse.
Et felles svar på meningen med livet?
Kan det være at hippiene forsto noe dypt om meningen med livet? Jeg tror det. De forkastet samfunnet slik det var, med dets destruktive krefter, og søkte noe bedre. Som kristen ser jeg dette som en refleksjon av Guds kall til oss: «Søk først Guds rike og hans rettferdighet» (Matt. 6,33). De søkte en verden av fred og kjærlighet, en verden som – selv om den føles fjern – er et sted vi alle kan være med å bygge.
Selvfølgelig hadde hippiebevegelsen sine feil og sine overdrevne utspill. Men i sin kjerne bar den en lengsel som mennesket alltid har hatt: å finne det som virkelig betyr noe, og å skape en verden der denne meningen får blomstre. I peacemerket ser jeg ikke bare en kulturhistorisk arv, men et kall til å fortsette arbeidet for fred og kjærlighet, i stor skala og i små, hverdagslige handlinger.
Et symbol å bære med stolthet
Derfor bærer jeg peacemerket med stolthet på jakken. Ikke bare som en hyllest til hippiene, men som en påminnelse om at deres verdier – fred og kjærlighet – har dype røtter i troen min. Det minner meg om Jesu ord, om håpet som aldri dør, og om et liv levd for noe større enn meg selv.
Vi trenger en ny bevegelse. En som verdsetter det naturlige, det frie og det gode – en verden der makt og kontroll erstattes med håp og samhold. Fred og kjærlighet er ikke bare ideer fra 60-tallet eller teologiske konsepter; de er det vi alle er kalt til å praktisere. Kanskje var det hippiene som sa det best: «All you need is love». Eller som Paulus uttrykte det: «Så blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten» (1. Kor. 13,13).
Av Sveinung Berntsen 
Av Elisabeth Meling 
Av Tor Håkon Eiken