Menigheten som kamparena
Skal menigheten være en politisk kamparena? Vi har skrevet et debattinnlegg i avisen Dagen om dette som har skapt engasjement. Du kan lese innlegget her.
Mot slutten av august var 600 personer samlet på konferansen «Reis deg, Guds menighet» i Vennesla. Med utgangspunkt i bokstavtro lesning av Bibelen og konservativ etikk var målet med konferansen å rette søkelyset mot en samfunnsutvikling som vekker bekymring.
De konservative stemmene i kirken utgjør et mindretall, og de blir stadig færre. Denne trenden ser vi også i frikirkelige miljøer, noe som kanskje utgjør hovedbekymringen til deltakerne og talerne på konferansen. Flere av innleggene er direkte appeller om å vende tilbake til en konservativ og bokstavelig lesning.
De ulike bidragsyterne på konferansen tegner videre et dystert bilde av samtiden. Og fremtiden ser enda dystrere ut, dersom ikke Guds menighet reiser seg, hever stemmen og peker på en annen retning for samfunnsutviklingen. Retningen man ønsker seg er 180 grader fra den kursen Norge har latt seg innpå de seneste tiårene i saker som omhandler homofiles rettigheter, kvinners rettigheter og kjønnsmangfold. Til og med kvinners underordning under mannen ønsker man seg tilbake til.
Det er ikke noe nytt at kristne engasjerer seg i politiske saker. Det mangler ikke på kristne interessegrupper og foreninger som jobber for å påvirke samfunnet. Dette er positivt og nødvendig for et levende demokrati. Det som er annerledes og oppsiktsvekkende med denne konferansen er at det ikke er enkeltpersoner eller interessegrupper som oppfordres til engasjement, men menighetene.
Vi lever i en tid da ikke bare konservative blir færre i kirkene. Det er generelt stadig færre som finner seg til rette i menighetene. Det kan synes som at arrangørene av konferansen har en antakelse om at medisinen mot dette er en tilbakevending til et konservativt bibelsyn i menigheten og en reversering av gruppers rettigheter i samfunnet som oppleves å være i strid med dette bibelsynet. Da vil Guds velsignelse igjen komme over menighetene og landet.
Utfordringen er at virkelighetsoppfatningen som preger deltakerne på konferansen ikke deles av den øvrige befolkningen. Det som betegnes som dystert og nedbrytende av talerne på konferansen, erfares som frigjørende og helsefremmende for dem, som på grunn av den samfunnsutviklingen som kritiseres, har fått sterkere rettigheter og aksept. Slike sprik i virkelighetsoppfatning medvirker til at menighetene oppleves mer og mer fremmedartede og reaksjonære. Også for de som vokser opp i forsamlingen.
Det er særlig unge mennesker som forlater kirkene. Ofte også troen. En undersøkelse utført av Barna Group i USA (Six Reasons Young Christians Leave Church) peker på omtrent alt det man i konferansen i Vennesla kjemper for, som de viktigste årsakene til at de går.
Noen av talerne på konferansen tar til orde for å bryte samarbeid og fellesskap med andre troende som ikke har en bokstavelig bibeltolkning. De erkjenner at dette kan være tøft, men det er etter deres syn nødvendig for at Gud skal kunne velsigne virksomheten deres. Slike holdninger til andre troende er ganske rystende. Det er som om man ikke vil anerkjenne andre måter å lese Bibelen på, noe som er svært arrogant.
Vi ser i dag at et sterkt voksende antall kristne vender seg bort fra den bokstavelige bibeltolkningen. Det finnes mengder av vitnesbyrd om at troen ville gått tapt dersom man ikke ble presentert for en annen måte å lese og tolke Bibelen på. Den lesningen av bibeltekstene som oppleves som selvfølgelig for de med en konservativ tolkning kan altså lede til tap av tro for en annen. Hvorfor ikke da heller snakke sammen enn å støte folk bort fra seg? Er en tro uten en bokstavelig bibeltolkning ingenting verdt?
Når en gruppe som tidligere har hatt en sterk posisjon mister sitt hegemoni og taper oppslutning er det naturlig at man ønsker seg tilbake til storhetstiden. Men mye tyder på at de sakene det kjempes for på «Reis deg, Guds menighet» er tapte saker. Det skal ikke forhindre noen å arbeide for det de har tro på, men jeg vil oppfordre menighetene landet over til å si nei til initiativet fra denne konferansen om å gjøre kirkene til politiske kamparenaer. Det eneste man oppnår med det er å skape enda større avstand mellom kirken og mennesker. Det er alltid trist, og spesielt trist når det skjer fordi menigheter forkynner andre ting enn evangeliet.
Av Stian Søvik
I verden er det et svært liten fåtall av kristne som deler din radikale tro. De aller fleste kristne mener fortsatt at anderledestroende og homofile skal brennes og tortureres til evig tid.
I Afrika er det vel straffbart å være homofil i de fleste land der kristendommen har hevd. For ikke å snakke om ortodokse land. Trump-kristendommen er jo også relativt menneskefiendtlig.
Du har god selvtillit når du skriver at disse menighetene ‘forkynner andre ting enn evangeliet’ når nesten en samlet kristendom står for det disse menighetene står for. Selv en ung Lennart var nok mer på linje med disse menighetene regner jeg med.
Du mener altså at alle kristne som noen gang har levd, har tatt feil på helt vesentlige deler av kristendommen. Først nå siste årene har noen få nordiske kristne funnet den korrekte kristendommen og kan si til resten av kristendommen at de forkynner andre ting enn evangeliet.
Det er ikke sånn at det er noen få konservative kristne. De fleste kristne i verden har jo det som blir regnet som ekstreme og menneskefiendtlige meninger i sekulære opplyste samfunn. Det disse folkene på sørlandet står for er jo mainstream menneskefiendtlig kristendom sett i verdenssammenheng.
Jeg undres alltid litt over kommentarene dine. Du er tydeligvis ikke veldig begeistret for kristendommen, og det er helt greit og til og med forståelig. Men når vi skriver om ting som er litt nærmere ditt ståsted, så blir det også galt. Det virker som det er forvirrende for deg at ikke alle kristne kan plasseres i samme bås? Det vi skriver om er ikke så eksklusivt som du tror, og det er ikke slik at «alle kristne som noen gang har levd» er en homogen gruppe.
Du har alltid noen gode poenger, som at det er straffbart å være homofil i en god del land. Det er jo noe vi i Re:tro har tatt kraftig avstand fra i flere artikler.
Og at kristendommen har hatt en kraftig avsporing fra det som var opprinnelsen, har du helt rett i. Jesus er kanskje tidenes mest tydelig uttalte pasifist, mens kristendommen som religion sporet av allerede på 300-tallet og har en ganske blodig historie, tragisk nok. Dette er også ting vi har skrevet en del om.
Håper ikke du tar dette ille opp, og jeg setter veldig pris på engasjementet ditt, jeg er bare oppriktig nysgjerrig på hvor du vil hen med kommentarene dine?
Menigheten som kamparena?? Absolutt! Du er på ville veier! Filafelfia Vennesla tørr
der andre tier! Min respekt for re-tro er redusert kraftig!!
Sveinung Berntsen. Takk for svar.
Du har også rett i at jeg ikke er begeistret for religion herunder kristendommen. Jo mer religion jo verre er det for et samfunn.
Hvis du mener kristendom som religion sporet av i år 300(!) så skjønner jeg ikke annet enn at dette er vi enig i. Det er jo den «avsporingen» som stort sett alle tidligere kristne har levd i. Kan godt være at religionen før år 300 var mer «spiselig», men det er oldtiden vi snakker om her. Dette er altså folk som ikke ante noe som helst om verden, og knapt hadde vært lengre enn noen mil fra der de ble født.
I Lennart sin artikkel ser det ut som konservative er i et lite mindretall som er i ferd med å forsvinne. Det er ikke korrekt, og er en «hvitvasking» av kristendommen. Verden er full av intolerant kristendom, og særlig der kristendommen vokser(Afrika). Afrikansk, ortodoks, trump-kristendom, mye katolsk kristendom ++ er stort sett ganske triste og menneskefiendtlige greier.
Det er fortsatt god grunn til å bekjempe religion der man finner det. Selv om den type kristendom du og Lennart holder dere til er godartet(det synes jeg den er), så er det ikke gitt at den blir like godartet i neste generasjoner av troende.
Se på Iran som hadde en ganske lunken religion for så å ende opp som et religiøst diktatur.
Avsporingen jeg henviser til er når kristendommen ble statsreligion og fikk politisk makt. Det går aldri bra når man kombinerer religion og makt. For min del koker troen ned til å handle om kjærlighet og budskapet Jesus kom med om å elske din neste som deg selv. Jeg tenker at det er like aktuelt nå som det var i oldtiden. Jeg er ikke opptatt av å forsvare kristendommen og er av og til usikker på om «kristen» er en bås jeg føler meg hjemme i. Men jeg tror på en Gud som jeg tror vil oss vel.
Når du sier det er god grunn til å bekjempe religion der man finner det, mener du da at vi ikke skal ha trosfrihet? Mener du det er galt å tro på Gud, eller hvordan definerer du religion? Jeg er åpen for at jeg har feil om det meste, men jeg har allikevel en tro. Er du åpen for å ta feil om din tro, eller mangel på sådan?
Vi er helt på bølgelengde om at det har skjedd, og fortsatt skjer, mye grusomt i religionens navn. Men har det gått så mye bedre i samfunn som har forbudt religion? Det handler vel bare om forskjellige maktstrukturer som er destruktive, enten man kaller det religion, kommunisme eller andre ting.
I Norge er det nok konservative kristne som er i mindretall, men det kan godt tenkes du har rett i at det på verdensbasis er motsatt, jeg har ingen tall på det. I USA f.eks. er det etter hvert ganske mange som tenker annerledes om tro, men vi hører ikke så mye om det i Norge, i mediene er det mest det du kaller Trump-kristendom som blir omtalt. Men for all del, du har rett i at mange av hans velgere er kristne, noe som for meg forblir en gåte.
Sveinung Berntsen
Jeg vil ikke bekjempe religion med forbud nei. For all del. Jeg er selvsagt for trosfrihet. Folk må tro hva de vil. Jeg synes det er svært problematisk hvordan sterkt religiøse foreldre kan legge sterke bånd på barna sin frihet, f.eks Jehovas vitner og mange muslimske miljøer, men jeg er ikke for noe forbud. Kanskje du også opplevde sterke begrensninger og påført skam som ung med religiøse foreldre? Jeg synes det er galt, men hva skal man gjøre? Hvordan man skal løse dette vet jeg ikke. Kanskje det ikke er mulig og man bare må håpe på at religionen slipper tak i disse miljøene.
Jeg er åpen for at det er mye vi ikke vet, og det ærligste svaret om alle de store spørsmålene er jo vet ikke. Jeg vet virkelig ikke, men jeg tror ikke andre har noen større innsikt enn meg gjennom sine gudeåpenbaringer.
Jeg er jo ikke en ateist i den strengeste fortolkningen, men agnostiker blir på en måte litt rart å kalle seg siden jeg i praksis avviser at noen av de spesifikke gudene folk rundtom tilber er «sanne». Men sikker kan man jo ikke være. Som med teapot’en.
Det er en gåte med Trump-kristne ja, men det er massivt med slike gåter fra alle kroker av kristendommen, som også var mitt poeng i første svaret mitt her at disse sørlandsfolkene driver med mainstream menneskefiendtlig kristendom og på ingen måte er marginalisert eller en utdøende rase annet enn helt lokalt der årsaken er at kristendommen er utdøende.
Hei igjen Asbjørn. For min del er jeg oppvokst i et veldig godt hjem som jeg er veldig takknemlig for. Har aldri følt på frykt i min tro. Det er ganske mange ting jeg har forandret mening om, men jeg har egentlig bare godt å si om kirken jeg vokste opp i. Alle foreldre prøver vel å gjøre det de tror er best for barna sine. Og dessverre fører det til at barn kan arve foreldrenes frykt og skam, som du nevner. Det er veldig trist, men vanskelig å regulere, som du sier.
Jeg syns det er veldig deilig å kunne svare «vet ikke» på livets store spørsmål. Jeg har mine håp og overbevisninger, men som du også sier er det jo ingen som kan dokumentere eller vite helt sikkert svaret på slike ting. For min del føles det fint å omfavne at de store spørsmålene og Gud er et mysterie. Hvis det skulle være en Gud som har skapt alt, ville uansett ikke min hjerne kunne romme en slik Gud. Jeg tror Gud er kjærlighet, og det er nesten det eneste jeg føler jeg trenger å «vite» om Gud.
Jeg skal love deg at jeg, som kristen, undrer meg enda mer enn deg over slike gåter fra alle kroker av kristendommen; rariteter og merkverdigheter og diskriminering og noen gange ren og skjær ondskap som foregår i Guds navn.
Fint å kunne samtale om disse tingene med deg, Asbjørn. Vi er nok enige om ganske mye, selv om vi kanskje har kommet til forskjellige konklusjoner.
Veldig bra skrevet Lennart! Re:tro tør der andre tier. I motsetning til Filadelfia Vennesla m fl. så står dere i re:tro faktisk for noe, også når dere får kritikk.
Regner med vi er enig om det meste ja. Får ikke det deg til å undre? Jeg tror grunnen til at du har skiftet mening om mye i religiøse spørsmål er at troen er slipt ned av sekulære samfunnet du er vokst opp/lever i og utdannet i. Ukorrigert religion blir fort stygt. Virker mer som du har en slags panteistisk mytisk innstilling til en guddom mer enn en spesifikk tro? Tar sikkert feil, men sånn leser jeg det.
Når jeg leser gjennom innleggene her på denne siden så slår det meg at religionen til forfatterne har konvergert mot noe som ligner på velferdsstaten.
Gud er kjærlighet og elsk din neste er mantraet og det som er igjen virker det som(satt på spisse ), og ingen skal brennes og tortureres til evig tid. Bytte ut Jesus med velferdsstaten. Blir jo det samme. Gud er kjærlighet. Prøv å bli alvorlig syk så ser du hvor høyt velferdsstaten elsker deg. Tror du merker mer til denne kjærligheten enn kjærligheten fra gud. Hva er poenget med religion hvis det man har endt opp med å tro er til forveksling likt det velferdssamfunnet man lever i?
Jeg skulle ønske all religion som ‘ble igjen’ endte opp som religionen som ‘predikes’ her. Desverre tror jeg trygge sekulære velferdssamfunn må komme først og slipe ned religionen slik vi har sett det skjedd i Norden og mye av Europa.
Vi er enige om mye, men ikke alt, åpenbart :-). Men jeg syns ikke det er rart at vi er enige om mye. Vi har vel gjort oss mye av de samme betraktningene rundt usunn praksis innen religion og hvordan det har skadet mennesker. Der vår enighet avviker er kanskje at jeg også har opplevd mye av det positive rundt det med å ha en tro og å være en del av et trosfelleskap.
Vi er nok ikke helt enige om hvorfor jeg har skiftet mening om ting heller. Jeg er selvsagt barn av min samtid og dermed preget av det. Men i mitt hode handler det mer om at jeg er opptatt av at vi må fokusere på kjernen av det Jesus snakket om, altså kjærlighet, og i mye mindre grad stil, tradisjoner og rettroenhet.
Bildet ditt om velferdsstaten og Guds kjærlighet kan vel på en måte fungere, selv om det selvsagt er litt haltende. Det er nok mange syke som ikke føler seg betingelsesløst elsket av staten :-). Men tro handler om mye mer enn at man har et sikkerhetsnett hvis man blir syk eller mister jobben.
Jeg får ikke anledning til å svare mer nå, jeg må være sammen med min far som ligger på det siste. Og den tryggheten han opplever innfor døden og den gleden han opplever på grunn av håpet han har om et liv etter døden, kan ikke velferdsstaten gi noen. Men hans tro på Gud gir han det. Det må da være noe?
Berntsen:
Velferdsstaten er noe annet enn en Gud ja 🙂 Men i moralske spørsmål regner jeg med dere er på linje med sekulære velferdssamfunnet selv om mye av dette er kjempet frem MOT kristne krefter. Regner med dere også er på linje med velferdssamfunnet i saker som går direkte mot hva Jesus har sagt. Det var det som var mitt poeng med å konvergere mot troen på/i velferdssamfunnet. I Norge elsker vi vår neste. Vi tar vare på alle uansett forutsetninger og helt betingelsesløst. Regner med dere er for kvinners rettigheter, bestemme over egen kropp. Homofiles rettigheter, at de kan gifte seg og få barn. At lesbiske skal kunne få barn med donorsæd. Samboerskap, gratis p-piller til unge kvinner, kondomer. Skilsmisse og gjengifte skal være lov(hva sier Jesus om dette?). Og ingen skal brennes og tortureres! Sekulære humanistiske verdier er likt som deres radikal-kristendom. Hva slags plass har da kristendom i samfunnet når den har tatt opp i seg alt av humanistiske verdier og fjernet alt som ikke er på linje med tenkningen i velferdssamfunnet dere lever i?
Som lege har jeg fulgt utallige pasienter til slutten av livet. Jeg vet ikke om det er noen forskjell i eksistensiell angst blant troende og ikke troende.
Tror ikke det. Husk at ikke alle kristne har fulgt den smale sti hele livet. Kanskje de kverner med tanker om en synd de har begått og redsel for om de skal brenne og tortureres til evig tid. Forestill deg en situasjon der man ligger for døden og er redd for at skilsmissen for 30 år siden eller sex’en med ungdomskjæresten skal kvalifisere for evig fortapelse med brenning og tortur. Trist og sikkert ikke helt uvanlig avslutning på livet.
Fint å høre din far har støtte i troen på slutten av livet. Ønsker dere begge alt godt.