Min Jesus. En «kjettersk» preken.

I barndommen representerte han trygghet, og gjennom hele ungdomstiden og inn i ungvoksen alder hadde han og jeg et nært forhold.

Nå er det gjerne slik at etter hvert som tiden går, og man kommer på avstand fra hverandre, ser man en del ting i et noe endret perspektiv. Hva blir igjen av Jesus-relasjonen dersom man, som jeg, ikke lenger kan tro på religiøse forestillinger som jomfrufødsel, oppstandelse, mirakler, himmel og helvete («livets to utganger»)?

Oddbjørn Johannessen er bosatt i Kristiansand. Han er pensjonert amanuensis i nordisk litteratur ved Universitetet i Agder. Var i yngre år aktiv som soldat i Frelsesarméen.

Verdier

Det jeg sitter igjen med er et sett med verdier, der overskriften kanskje kan være «Den gylne regel»: Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, det skal også dere gjøre mot dem (Matt. 7,12). Den finnes riktignok også innenfor andre tradisjoner enn den kristne (som jeg er oppvokst i), men slik evangeliene presenterer Jesus, kom han med en rekke interessante og radikale eksempler på hva dette kan bety i praksis – bl.a. i bergprekenen. Etter de såkalte «saligprisningene» presenterer han sine tolkninger av «loven», der han setter et empatisk forhold til «nesten» i sentrum, f.eks. slik:

Dere har hørt det er sagt: ‘Øye for øye og tann for tann’. Men jeg sier dere: Sett dere ikke til motverge mot dem som gjør ondt mot dere. Om noen slår deg på ditt høyre kinn, så vend også det andre til. Vil noen saksøke deg og ta skjorten din, så la ham få kappen også. Om noen tvinger deg til å følge med én mil, så gå to med ham. Gi til den som ber deg, og vend ikke ryggen til den som vil låne av deg.

Eller slik: Dere har hørt det er sagt: ‘ Du skal elske din neste og hate din fiende.’ Men jeg sier dere: Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør godt mot dem som hater dere, og be for dem som mishandler dere og forfølger dere (Matt. 5, 42-44). 

Dette er radikalt. Ja, kanskje vi sågar vil beskrive det som ekstremt. Noen ganger kan det imidlertid være nødvendig å spissformulere seg for å understreke og tydeliggjøre et poeng, og jeg tror det er det Jesus gjør her. Samtidig er det naturlig å tenke seg at kompromissløsheten er påvirket av at Jesus levde innenfor en apokalyptisk kontekst, preget av en overbevisning om at enden var nær: Sannelig, jeg sier dere: Denne slekten skal ikke forgå før alt dette skjer (Matt. 24,34).

Mange av Jesus-ordene inneholder advarsler mot materialisme, og radikaliteten i disse er nok også influert av det apokalyptiske fokus han hadde, for eksempel formaningen om å ikke samle seg skatter på jorden (Matt. 6, 19ff) – og det krasse budskapet til den rike, unge mannen: Én ting mangler du ennå: Selg alt du eier, og del ut til de fattige. Da skal du få en skatt i himmelen. Kom så og følg meg (Luk. 18, 22-23). Til disiplene kommenterer han, som de fleste vil huske, det siste slik (v. 25): Det er lettere for en kamel å gå gjennom et nåløye enn det er for en rik å komme inn i Guds rike». Essensen i dette er et verdisyn som advarer mot å la seg fange i en materialistisk tankegang.

Jesus viser gang på gang at han solidariserer seg med de fattige og de marginaliserte. Hans omgang med – og holdning til – «tollere og syndere», skjøger og andre utstøtte eksemplifiserer dette (Luk 5, 27-32; Matt. 9, 10-13; Joh. 8, 2-11). Og når han skal finne sine nærmeste fortrolige, søker han blant fattige fiskere. Tydeligere enn i Matt. 26, 35-40 kan det neppe sies:

For jeg var sulten, og dere gav meg mat; jeg var tørst, og dere gav meg drikke; jeg var fremmed, og dere tok imot meg; jeg var uten klær, og dere kledde meg; jeg var syk, og dere så til meg; jeg var i fengsel, og dere besøkte meg. Da skal de rettferdige svare: ‘Herre, når så vi deg sulten og gav deg mat, eller tørst og gav deg drikke? Når så vi deg fremmed og tok imot deg, eller uten klær og kledde deg? Og når så vi deg syk eller i fengsel, og kom til deg?» Men kongen skal svare dem: «Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot en av disse mine minste brødre, gjorde dere mot meg’.

Interessant i denne sammenheng er også lignelsen om «Det store gjestebudet» (Luk. 14, 7-24), der alle de innbudte melder forfall, fordi de er opptatt med en eller annen form for business. Verten (som her formidler Jesu budskap) sier da til tjeneren sin: Gå straks ut på byens gater og torg og hent inn de fattige og uføre og blinde og lamme.

Selvsagt må også lignelsen om den barmhjertige samaritan nevnes (Luk. 10, 25-37) – fortellingen om mannen som var blitt overfalt av røvere, og som etter å ha blitt utsatt for grov vold, lå halvdød i veikanten. Representantene for det religiøse etablissementet (presten og levitten) gikk rett forbi ham, mens en samaritan (som var betraktet som vranglærer og fiende), fikk «inderlig medfølelse» med ham. Han renset og vasket sårene og tok ham med til et herberge. Hvorfor fortalte Jesus denne historien? Jo, som et svar på spørsmålet fra en lovkyndig om hvem som kunne betraktes som ens «neste». Lignelsen var ment som en praktisk eksemplifisering av Jesu forutgående utsagn: Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv. Første del av utsagnet var nok uproblematisk for den lovkyndige. Anstøtssteinen lå i siste setning (det kompromissløse nestekjærlighetsbudet).

La meg også ta med den kjente episoden fra Getsemane-hagen, der Peter tar sverdet og hugger øret av øversteprestens tjener, som kommer for å arrestere Jesus (Matt. 26, 52-53). Hvordan reagerte Jesus?  Jo, med følgende ord til Peter: Stikk sverdet ditt på plass igjen. For alle som griper til sverd, skal falle for sverd. En naturlig «oversettelse» av det som står etter kommaet: Vold avler vold.

Jeg har foretatt noen dykk i evangeliene, der Jesu uttalte verdier er idealer som fremdeles betyr mye for meg. I stikkordsform kan de formuleres slik: Nestekjærlighet, anti-materialisme, anti-hevn, solidaritet, tilgivelse. Når det gjelder det siste – tilgivelse – henger det nøye sammen med begrepet nåde.

Nåde

Den store nåde-fortellingen, slik jeg ser det, er lignelsen om den bortkomne sønn (Luk. 15, 11-32) – om den unge mannen som det hadde gått over styr for i livet, og som hadde sviktet farens tillit. Når han i sin fortvilelse bestemmer seg for å vende hjem med sine nederlag, blir han ikke avvist av faren. Tvert imot.  Det brukes her tilsvarende ord om farens reaksjon, som de som blir anvendt om den barmhjertige samaritan: Faren fikk «inderlig medfølelse» med sønnen. Nåde. Et høyst dennesidig begrep i denne sammenheng, slik jeg leser teksten. Det finnes en mulighet for en ny start i livet for den det har gått skeis for – men det betinger at noen er til stede og viser nåde i stedet for fordømmelse: Denne sønnen min var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.

Begrepene verdier og nåde gir ingen mening for meg, om de ikke er anvendelige for livet her og nå. Det hinsidige er irrelevant. Det er et «terra incognita». Ideen om rettferdiggjørelse, slik det særlig er betont i den protestantiske teologitradisjonen, framstår som det motsatte. En nådeforståelse som innebærer at en Hitler kan bli frelst, mens en Gandhi går fortapt, finner jeg provoserende og uakseptabel.

Hva så med de krasse domsordene evangeliene tillegger Jesus? Gå bort fra meg, dere som er forbannet, til den evige ild som er gjort i stand for djevelen og englene hans, sa han («Menneskesønnen», «kongen») – ifølge Matt. 25, 41 – til dem som satt ved hans venstre side. Jeg tolker billedbruken her som farget av Jesu (og hans samtids) apokalyptiske perspektiv. Vi skal legge merke til at tiltalen de dømte blir stilt overfor i fortellingen, er en fatal unnlatelsessynd: 

For jeg var sulten, og dere ga meg ikke mat; jeg var tørst, og dere ga meg ikke å drikke; jeg var fremmed, og dere tok ikke imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg ikke; jeg var syk og i fengsel, og dere så ikke til meg. Oppsummert lyder domsgrunnlaget slik: Sannelig sier jeg dere: Det dere ikke gjorde mot én av disse minste, det har dere ikke gjort mot meg.

Dommen er også streng i lignelsen om den rike mannen og Lasarus (Luk. 16, 19-31). Den rike mannen har veltet seg i luksus og oversett den fattige Lasarus, som har oppholdt seg ved mannens port, full av verkende sår, i håp om å kunne «mette seg med det som falt fra den rikes bord». Når Lasarus dør, blir han båret av engler til «Abrahams fang», mens den rike mannens skjebne blir evig lidelse i dødsrikets flammer. Også forestillingen om «to utganger» av livet i denne fortellingen, samsvarer nok med oppfatninger i Jesu samtid, og nåtidsleseren vil vel kunne fornemme en viss rettferdighet i denne billedlige beskrivelsen. Den rike mannen får som fortjent, mens den fattige får oppreisning. 

Logikken i det hele tjener et pedagogisk siktemål – og opp gjennom historien har disse fortellingene antakelig gitt håp og trøst til mange mennesker som har måttet tåle brutal undertrykkelse, vold og fattigdom. En gang skal rettferdigheten seire. Vi kan for eksempel ane det i den musikalske tradisjonen fra slavetidens USA (blues og en tidlig gospel).

Cherrypicking? Kristne verdier?

Mange vil nok hevde at jeg holder meg med en idealisert Jesus? Javisst gjør jeg det. Cherrypicking? Det også. I større eller mindre grad driver vi jo alle med det, men slik – og bare slik – kan jeg fortsette å ha Jesus som venn. Sett i retrospekt, skjønner jeg hvorfor jeg tilbrakte det meste av min aktive kristentid i Frelsearméen, som alltid har arbeidet etter følgende motto: Soup, soap, salvation (i nettopp den rekkefølgen!).

Så observerer jeg som et paradoks at mange av dem som i dag snakker sterkt og høylytt om kristne verdier – og hevder kristendommens betydning for utviklingen av et demokratisk og humanistisk samfunn – er de ivrigste til å åndeliggjøre Jesu egne, krasse verdiutsagn. Men hva er da «kristne» verdier, hvis de ikke nettopp forankres i de verdiene Jesus selv sto for – slik de presenteres i evangeliene? Ikke noe annet enn «en lydende malm og en klingende bjelle», for å si det med Paulus.