Mirakelet i Betlehem og reisen innover

Gud kom til oss som et spedbarn i Betlehem for ca. 2024 år siden – forsvarsløs og hjelpeløs, fullstendig avhengig av sine omsorgsgivere for å overleve. Som andre små barn kunne heller ikke Jesus prestere eller yte noe, men tiltrakk seg kjærlighet kun i kraft av sin væren og i autentisk formidling av egne behov. Jeg vil tro Josef og Maria elsket sitt barn betingelsesløst, og knyttet ingen forutsetninger til det å møte behov for mat, stell, trøst og bleieskift. Og barnet gir sin kjærlighet tilbake, uten krav og forventning. 

«Er det selve himlen som jeg vugger i mitt fang», synger Carola, når hun lever seg inn i hvordan det var for Maria, Jesu mor, å holde den nyfødte. Selv om det var mer bokstavelig ment for Maria, kan jeg som far kjenne meg igjen i dette, en slags åndelig opplevelse og en følelse av å være med på et mirakel, der barnet er som et sendebud fra en annen dimensjon, fra selve himmelen. 

Jesus vokste deretter opp og fremmet etter hvert denne påstanden: «Den som ikke tar imot Guds rike som et lite barn, skal slett ikke komme inn i det» (Matt.10:15). 

Hva kjennetegner et lite barn? Først og fremst er det tillitsfullt. Det er seg selv fullt og helt, nysgjerrig og utforskende, uttrykker seg fritt og hviler i sin eksistens og egenverdi. Livets alvor overskygges av lekenhet og det bekymringsløse. Dette er en forlokkende tilstand! Denne dype tilliten til livet, ærligheten og sårbarheten, det å slippe vår hang til å ha kontroll, alt dette fremstår altså som forutsetninger for at vi skal komme i kontakt med det som er bakenfor materien, Gudsriket, det evige, kjærligheten som omslutter oss og omfavner oss, hvis vi slipper taket i vår beskyttelse og egne strategier.

I store deler av livet har jeg glimtvis hatt kontakt med en dyp smerte inni meg. Sigvart Dagsland sin sang «Et rom i huset» har vært en merkverdig presis beskrivelse av denne opplevelsen: 

Det e et rom i huset
som eg aldri går te
det e et sted i hjerta
som eg aldri når te
det e ein sang i rommet
som eg sjelden hørre
– eg kan bara ana tonen bak ein dør

Det å nærme seg dette rommet i meg selv har vært som å stå foran en dør hvor det skjuler seg noe skremmende bak, eksempelvis et monster som vil spise meg levende, hvis jeg skulle driste meg til å åpne den døren. Gabor Matè siterer Helen Knott i sin fantastiske bok, «The myth of normal» (s.387): «When you have a lifetime of emotions that you have been running from, it seems like once they catch up they will gang-beat you and leave you crippled in an alleyway». Så skummelt kan det oppleves å møte sin indre smerte! Sakte har jeg likevel klart å slippe til disse følelsene, og en dag endret det bildet seg: Plutselig innser jeg at det var ingen drage bak døren, men et spedbarn som trenger trøst! 

Kan jeg gi dette til meg selv? Kan jeg holde meg selv like varmt, forsiktig og kjærlig som jeg ville holdt en baby? Jeg trenger å ta imot meg selv og holde meg selv, både den versjonen jeg en gang var, og den jeg er i dag. 

Dette har ikke vært innen rekkevidde for meg før nylig. Så lenge jeg kan huske har jeg vært streng med meg selv og ofte kjeftet på meg selv. Det å ta vare på meg og være god med meg selv har hatt dårlige kår. Å endre dette mønsteret har vært utrolig vanskelig, men ved hjelp av små steg merker jeg en tydelig bedring. Jeg har skjønt at jeg trenger å bli glad i meg selv, og har de siste årene øvd masse på en mykere tilnærming. Behandling i form av psykomotorisk fysioterapi og gode venner rundt meg har vært en uvurderlig hjelp og støtte i denne prosessen. Andre mennesker som uttrykker aksept og anerkjennelse når jeg ikke tror på det selv, kan åpne et mulighetsrom slik at jeg litt etter litt kan tilnærme meg det å tåle meg selv og elske meg selv. Likefullt er det en strevsom vei som krever både villighet til å være sårbar og mot til å stå i mine egne, vanskelige følelser. 

Fortellingen fra stallen i Betlehem minner oss om at vi alle har vært spedbarn, vi bærer med oss denne erfaringen i kroppen vår. Den ubetingede kjærligheten finnes i oss alle, bakenfor alle lagene som livet har tilført oss i vårt strev etter å passe inn, høre til og oppleve oss verdifulle. Det er som om vi glemmer utgangspunktet vårt, at vi ER elsket og betydningsfulle, kun i kraft av vår eksistens, i det gudgitte livet som vi har fått. Det å komme hjem til meg selv er å huske dette utgangspunktet, og hvile i blikket fra det barnet jeg en gang var, det kravløse og betingelsesløse.