Nå kommer jeg og tar deg (del 2)

For litt siden kikket jeg på en kristen tv-kanal. Den sendte et opptak fra en stor gudstjeneste for ungdommer. Predikanten, som var både veltrent og moteriktig antrukket, henvendte seg til ungdommene med et tydelig budskap om omvendelse fra synd. Han gikk igjennom en liste med potensielle synder som ungdommer har en tendens til å falle i. Listen var så lang at ingen av de tilstedeværende ungdommene gikk fri. «Tror dere at dere kan slippe unna Guds vrede ved å be om tilgivelse for deretter å falle i samme synd igjen og igjen?», spurte han ungdommene. «Dere må omvende dere fra syndene og vise Herren at dere virkelig mener noe med det!», tordnet han videre. Da han senere inviterte forsamlingen til å komme frem og bøye kne var det ikke en eneste som satt igjen. Alle stormet frem og gråtende lovte de Gud at nå var det siste gang de hadde gitt etter for sine svakheter.

Hvordan gikk det så med ungdommene? Ble dette det endelige oppgjøret med de syndene de så langt ikke hadde klart å legge bak seg? Det vet vi dessverre ikke noe om. Men det vi vet er at de i så fall ville skille seg ut fra andre ungdommer verden over. For normalt ville en god del av dem falle i samme synd allerede noen timer senere, enda flere neste dag og i løpet av uken ville stort sett alle ha brutt sitt løfte til Gud om at de aldri mer skulle falle i de syndene de pleide å falle i.

Sett at disse ungdommene var helt gjennomsnittlige og at de ikke klarte å holde sine umulige løfter, hvor mye selvforakt, skam og angst ble ikke påført dem etter denne seansen? Hvilke skader ble de påført i sin relasjon til Gud, hvis den da ikke ble ødelagt? Tør de nærme seg han igjen? Tør de håpe at han vil gi dem en sjanse til? Er det i det hele tatt noen vits i å prøve?

Mange har dessverre svart nei på det siste spørsmålet. De har gitt opp troen. Erkjent at de ikke klarte å leve som de burde, og fått en avstand til både Gud, tro og kirke. Når folk forteller om et menighetsfellesskap som ble for trangt er det ofte nettopp dette det handler om: at man ikke klarte å leve opp til de kravene og den standarden som gjaldt, og som angivelig skulle være gitt av Gud.

Predikanten i historien over er en godt kjent og veletablert forkynner i USA. Han har vært aktiv i flere tiår og er fremdeles ettertraktet av gudstjenestearrangører både i og utenfor Amerika. Prekener som den jeg gav et kort utdrag av innledningsvis er hans varemerke. En kan si at hans kjernebudskap handler om å vekke vestlige kristne opp fra et liv i sløvhet og manglende gudsfrykt. Det er nemlig ikke nok å bare tro. Gud er også opptatt av vår livsførsel. Han får med seg alt og en dag skal han dømme oss. Blir det himmel eller helvete?

Hva er det som får noen til å reise rundt og fortelle om en Gud som man bør være redd for? Hvorfor velger han å fokusere nettopp på synd, dom og straff når han skal snakke om Gud til ungdommer? Hvis vi inntar et kynisk blikk på dette kan vi kanskje forestille oss at han gjør det fordi han fremstår som en vellykket forkynner på denne måten. I mange miljøer måles suksess i antall angrende syndere, og lykkes man ofte med dette blir man en populær og ettertraktet predikant. Tar man i tillegg høye honorarer kan det være gode penger i bransjen.

Personlig tror jeg ikke dette er drivkraften for hverken denne eller særlig mange predikanter, selv om de sikkert finnes. Nei, jeg tror han drives av en genuin angst og redsel for Gud som han overfører på andre. Som jeg nevnte i del 1 om dette temaet (publisert 23.12.19) har vi mennesker lang tradisjon for å dyrke frykten for Gud. Og selv om kristendommens kjernebudskap er nåde, forsoning, tilgivelse og kjærlighet lar vi oss ikke overtale sånn uten videre. Det er liksom for godt til å være sant at Gud elsker oss ubetinget. Derfor fortsetter mange å fokusere på synd, straff og omvendelse.

Begrepet omvendelse er forresten interessant i seg selv. Og det brukes flere ganger av de første kristne, om enn på en annen måte enn slik vi har sett i denne artikkelen. For dem handlet ikke dette om å love Gud at man ikke skulle gjenta gamle synder. Tvert imot snakket de om å vende seg bort fra forestillingen om Gud som en som ikke tåler menneskene og til den Gud Jesus viste oss at han var: pappaen som kaster seg om halsen på sin fortapte, syndige og egoistiske sønn.

De snakket også om å omvende seg fra gjerninger som var motivert ut fra et behov for å blidgjøre Gud. Dette kalte de for døde gjerninger (Hebr: 6.1 og 9.14). Gjerninger blir jo ikke gode bare fordi noen har glede av dem, men bare dersom de gjøres i kjærlighet. Med andre ord: Det å for eksempel gi penger til de fattige er en død gjerning dersom motivet er å blidgjøre eller belønnes av Gud, selv om den fattige sikkert ble glad.

I dag hører vi ofte predikanter som oppfordrer til å gi penger til mer eller mindre gode kristne formål med begrunnelse i at man på den måten vil bli belønnet av Gud. I de mest graverende tilfellene oppfordres man til å «så inn» penger for å få helbredelse for sykdommer eller økonomisk fremgang.

Men Gud vil ikke ha offer. Han vil ikke ha selvpisking. Han vil ikke ha døde gjerninger heller. Det han vil er å gi oss sin kjærlighet og å motta vår tilbake.

Store Norske Leksikon definerer omvendelse blant annet slik: «Omvendelse synes å forutsette en individuell eller kollektiv krisetilstand der gamle symboler og trossannheter ikke lenger fungerer.» Da er det nærliggende å ta tak i forkynnelsen innledningsvis igjen. Den inneholder trossannheter som overhodet ikke fungerer. I tillegg fremstiller den Gud helt annerledes enn det Jesus gjorde. Og den har vist seg å medvirke til manges tap av tro og gudsrelasjon.

Så vi skal fremdeles omvende oss. Vi skal vende oss bort fra forestillingene om den dømmende, hårsåre og fornærmede Gud. Vi skal vende oss bort fra døde gjerninger for å blidgjøre Gud. Vi skal vende oss bort fra bildet av Gud som en som ikke tåler vår menneskelighet. Og vi skal vende oss bort fra å pådytte andre dette bildet av Gud.