Tro og liv

Nåde til feil folk

Nåden kan frigjøre oss fra sammenlikningens destruktive virkning. Vil vi det?

Publisert 03. oktober 2019

Du skal ikke ha tilbrakt mye tid i en eller annen kristen sammenheng før du kommer i berøring med begrepet synd. Som regel er det knyttet til noe du eller andre har foretatt seg. Kjørt for fort, kanskje? Ikke sagt ifra om at du fikk igjen en femtilapp for mye i butikken? Eller skikkelige synder som å ha vært på fylla, vært på feil nettsteder eller i feil seng. Små synder, store synder.

Se for deg en slags personlighetstest for syndighet. Dersom du skulle plassere deg på en skala fra 1 til 10 hvor 1 = helt syndefri, 5 = midt på treet, og 10 = ekstremt syndig, hvor hadde du plassert deg selv? Se deretter for deg kollegaer på jobben, familiemedlemmer, presten, eller hvem som helst. Hvor vil du plassere disse på skalaen? Hvem kom høyest? Hvem kom lavest?

Kanskje kjente du på en motstand mot å gjøre denne øvelsen. Det er da ikke sånn vi skal tenke om oss selv og om andre? Er det ikke litt ufint å rangere hverandre på denne måten? Jo, det er det. Men spørsmålet er om vi ikke gjør dette bevisst og ubevisst hele tiden allikevel?

Vi sammenlikner oss med hverandre hver gang vi møtes, og i miljøer hvor verdi deles ut etter normer og idealer legger vi fort merke til de som lykkes, de som ikke lykkes, og ikke minst hvordan de gjør det i forhold til oss selv. Dette er langt ifra noe som er eksklusivt for kristne miljøer. Det er noe dypt menneskelig med dette. Men om det finnes en kraft som kan frigjøre oss fra sammenlikningens destruktive virkning så må det være det som i Bibelen kalles NÅDE.

Nåden er det vakreste ved kristendommen. Det er den som visker ut forskjeller mellom mennesker og plasserer alle i samme båt. I nåden er ingen bedre eller dårligere enn andre. Gud belønner ingen for lang og tro tjeneste og straffer ingen for unnasluntring. Nåden har altså potensialet til å sette oss fri fra destruktive sosiale og religiøse måleverktøy som rangerer oss og gjør oss til slaver og strebere. Samtidig slår den bena under det skjøre byggverket vi har stablet opp under oss selv for å kunne rage høyere enn andre.

Dette høres nok frigjørende ut. Men samtidig som nåden kan erfares som en enorm befrielse vil den også alltid utfordre oss. Jeg lurer på om vi har en iboende motstand mot dens logikk? At vi ønsker å temme den, begrense og avgrense den? Ja, at vi frykter for konsekvensene hvis vi ikke regulerer den? Ellers mister vi jo riset bak speilet. Og vi tør kanskje ikke helt å tro på at Gud «…utholder alt, tror alt, håper alt og tåler alt», som Paulus skriver i Bibelen at han gjør.

Sannheten er at når vi begrenser nådens rekkevidde gjør den mindre, og det får konsekvenser. Jo mindre vi gjør nåden dess større blir behovet for å dømme. Jo mindre vi gjør nåden dess større blir behovet for å lete etter små og store synder, både hos oss selv og hos vår neste. Jo mindre vi gjør nåden dess reddere blir vi for Gud. Jo mindre vi gjør nåden dess større blir behovet for å peke på de som er verre enn oss selv.

Derfor var det så befriende å lese boken «Å finne Gud i feil folk» av Nadia Bolz-Weber som kom ut i våres. Her blir vi kjent med en kirke og en pastor som strekker seg langt for å skape et fellesskap gjennomsyret av troen på en nåde som favner bredt, dypt, høyt og lavt. Kirken bærer navnet «House for all sinners and saints», et navn som i seg selv forplikter, og Bolz-Weber er pastor.

Bolz-Weber er selv en god miks av gode og dårlige sider, noe hun på ingen måte legger skjul på i boken. Her kommer vi tett på både holdninger hun ikke er stolt av, i tillegg til stolthet, arroganse og svik. Vi møter hele hennes menneskelighet. Og det er i sin menneskelighet hun møter nådens Gud, han som ikke innbiller seg at hun er noe annet enn akkurat det, et menneske.

Poenget hennes er ikke å bagatellisere de sidene av oss selv som ikke gagner den andre, altså synd. Tvert imot. I boken blir vi kjent med mennesker som strever med så mangt. Men i nådens fellesskap blir ikke fokuset satt på å fordømme, men på å bære hverandres byrder. I teologiske diskusjoner reduseres ofte nåden til teori. Bolz-Weber velger heldigvis ikke den tilnærmingen. Det er mennesker som deg og meg det handler om. Mennesker som ikke blir hjulpet ved at vi påpeker deres synder og laster. Disse vet de som regel smertelig mye om fra før. Når vi heller ser hverandre med nådens blikk kan vi finne Gud i feil folk.

Gud er kjærlighet, og kjærligheten «…utholder alt, tror alt, håper alt og tåler alt». Så når vi synes dette med nåde er problematisk er det viktig å forstå at det ikke er Gud som har problemer med nåden. Det er vi som har det. Derfor trenger vi nåde hver dag.