Når sant skal sies
Hva er det med sannhet som gjør at vi så ofte ønsker å justere på den? Og hva skjer med oss når vi lyver for oss selv?
Nylig mottok den mangeårige republikanske politikeren Liz Cheney «the Presidential Citizens Medal». Ifølge Wikipedia er dette en medalje som «… tildeles amerikanske borgere som har utført eksemplariske handlinger eller tjenester for sitt land eller sine medborgere». Cheney ble med denne utmerkelsen anerkjent for sin innsats for å bevare den amerikanske grunnloven og for å sette folket over partiet. Særlig i forbindelse med hennes deltakelse i etterforskningen av stormingen av kongressbygningen 6. januar 2021.
Å velge å snakke sant i et miljø som kun belønner de som fremmer løgn krever et imponerende mot og karakterstyrke. Liz Cheney forsto tidlig at dette ville ruinere hennes politiske karriere, men har allikevel standhaftig motarbeidet løgnapparatet i hennes eget parti. Men selv om hennes egen politiske karriere kanskje er over, så tenker hun lenger enn det. Hun vet at fremtiden vil felle en hard dom over de som lot det republikanske partiet falle i hendene til Donald Trump, vel vitende om alle hans destruktive løgner og antidemokratiske holdninger. De som satte makt og posisjon fremfor sannhet vil bli husket for sitt svik.
Å være sann er nok et ideal for de fleste. Vi ønsker å være ærlige, redelige og sannferdige. Allikevel tror jeg at at å snakke sant om oss selv og det vi observerer rundt oss, fremstår langt vanskeligere enn en skulle tro. Hva er det med sannhet som er så krevende?
Vi er ikke så åpne for nye perspektiver som vi kanskje liker å tenke. Vi søker heller å få våre antakelser bekreftet. Bevisst eller ubevisst1. Dette gjelder oss alle i større eller mindre grad. Men vi kan lære å utvikle en kjærlighet til oppriktig sannhetssøken.
I november leste jeg på nytt Torgeir Bygstads «Sannhet for enhver pris». Dette er en bok om Simone Weils politiske filosofi. Innholdet i boken angår oss alle, ikke bare de med lidenskap for filosofi. For sannhet angår oss alle, på samme måte som i eksemplet med Liz Cheney over.
I møte med Simone Weils filosofiske refleksjoner blir jeg tvunget til å tenke igjennom min egen omgang med sannhet. Weil stiller nemlig store krav til både sannhetssøken og til hvilke implikasjoner sannhet får for den enkelte. Derav tittelen på boken. Dette er noe av det mest utfordrende og selvransakende jeg noensinne har lest.
Torgeir Bygstad oppsummerer Weils filosofiske ide om sannhet slik: Sannhet er de tankene som stiger opp i et menneske som ønsker sannheten av hele sitt hjerte og ikke begjærer noe annet enn den. Dersom man ønsker sannheten og noe annet i tillegg, for eksempel overensstemmelse med en ideologi eller anerkjennelse av en gruppe, eller dersom vi er blindet av egne lidenskaper og interesser, vil sannheten alltid unnslippe oss i større eller mindre grad. Da risikerer vi å ende i løgnen. Men om vi med vår indre stemme sier ord som «sannhet» og «rettferdighet» med oppriktig lengsel, uten forutinntatthet, uten på forhånd å ha bestemt oss for hva innholdet i dem skal være, har disse ordene makt til å løfte sjelen og fylle den med lys. Dette kaller Simone Weil oppmerksomhet («attention»)(s.38).
Det er interessant at Simone Weil beskriver veien fra sannhet til løgn som så kort. Det filteret av forbehold, ideologi og hensyn som sannheten må trenge gjennom før en tør uttrykke den, gjør at en ender opp med usannhet.
Noe av grunnen til at boken utfordrer meg slik, er at jeg selv har bred erfaring med sannhetsfiltrering. Det tok meg for eksempel mange år fra jeg for alvor begynte å betvile mine trosoppfatninger, til jeg bestemte meg for å lytte til stemmen inne i meg. Og til jeg våget å snakke høyt om det. De potensielle konsekvensene skremte meg. Gjennom min reise som kristen har jeg blitt påvirket av mennesker jeg har sett opp til og teologiske strømninger jeg har latt meg fenge av. Det har medført at jeg har overtatt ideer som ikke harmonerte med det som dypest sett kjentes riktig og sant. Det har tatt meg tid å samle mot nok til å være ærlig med meg selv og andre om dette.
Noen sannheter kan ikke googles. De finnes ikke i noen leksika eller oppslagsverk. For å få tilgang til disse må du ut av informasjonsflommens støy og inn til deg selv. Og du må våge å lytte til det som finnes der. Da kan det hende du oppdager meninger og sannheter du identifiserer deg med, men som egentlig ikke er dine egne.
Her snakker vi om sannhet på et annet plan enn at Trump lyver. Dette handler ikke om udiskutable sannheter som at frysepunktet for vann er 0 grader eller at 2+2=4. Dette berører derimot dype sannheter inni oss om vår væren, om Gud, om troen. Her tror jeg mange av oss ikke klarer å være sanne. Jeg tror mange forteller løgner til seg selv i frykt for hva sannheten kan føre med seg.
Løgnens destruktive kraft bryter ned både samfunn og individer. I Dostojevskijs «Brødrene Karamazov» deler munken Zosima noen visdomsord med den egoistiske og uansvarlige faren til de tre brødrene. Han sier: «… fremfor alt må De slutte å lyve». På farens spørsmål om hva han sikter til, sier han videre at: «… Den som lyver for seg selv og lytter til sin løgn, taper til slutt evnen til å skjelne mellom løgn og sannhet og mister derfor aktelse både for seg selv og andre».
Dette er et ekko av Jesu ord til de skriftlærde, som var mer opptatt av å granske skriftene enn sitt eget hjerte. De var brennende i sin iver etter å fortelle folk sannheten, men selv levde de i løgnen. Akkurat som i dag. Det kan synes som at Jesus er mindre opptatt av hvor korrekt og bibelsk folk lever enn at de erkjenner hvem de er. Derfor opplevdes det ikke truende for mennesker som gikk (og går) under merkelappen «syndere» å omgås Jesus. Sannheten gjorde dem bare frie.
Det er ingen tvil om at sannhet kan ha en pris. Samtidig er det dypt frigjørende å komme til sannhets erkjennelse. For når sannhet får rangere over gruppetilhørighet, ideologi eller teologi gis vi en frihet og en selvrespekt vi tidligere gav avkall på. Verden trenger virkelig all den sannheten den kan få akkurat nå. Jeg håper Simone Weil kan få veilede oss i retning av den.
Det er fint og tankevekkende å lese slike refleksjoner. Å bli flinkere til å granske sitt hjerte enn skriftene, det tenker jeg må være er et godt nyttårsforsett. Jesu mor Maria gjemte ordene hun ikke forstod i sitt hjerte og grunnet på dei.
Takk🥰🙏
Hva er sannhet ? I denne sammenheng er sannheten en person, en Ånd Menneskesønnen Jesus Kristus. Herren er Ånden sier Paulus i 2 Kor 3: 17. Denne verdens fyrste er denne verdens gud og besjeler all verdens befolkning med sin ånd, så de er fremmede for Jesus Kristus i sine hjerter, så det er i utgangspunktet ikke i sine hjerter man skal søke sannheten. Menneskehjertet er mer bedragersk en noe annet sier Guds ord, det er kun barnehjerter og sønder knuste hjerter som kan erfare at sannheten åpenbarer seg for den enkelte, ved den nye fødsel som Jesus nevner for Nikodemus. Og Lukas 18: 17 » Sannelig sier jeg dere: Den som ikke tar imot Guds rike lik et lite barn, skal slett ikke komme inn i det» Altså helt uten reservasjoner mottar man den Ånd som verden ikke kan få. Har man fått del i Guds ånd ved den nye fødsel, eller i D H Ånds dåp, har man ingen innvendinger mot Guds ord , slik Jesus også sier ved et par anledninger » Guds ord kan ikke gjøres ugyldig» Da er det troen og tilliten som råder, ikke intellektet som søker å gripe den prosessen som kun åpenbares ved sammensmeltingen ved Guds ånd i sannhet og oppriktighet ved tro og tillit til det Ord man leser eller hører.
IKke alltid at kommentarer er så bra. Ikke alle er like bra å lese, han skaper forvirring når han skriver at vi ikke skal søke i hjertet vårt og at det er berdragersk, fordi vi ikke er et lite barn lenger. Det er det motsatte av det som står i det interessante opprinnelige innlegget NÅR SANT SKAL SIES.