Når troen forandrer seg
Er en Gudstro som ikke er i forandring en levende tro? Alt levende er i bevegelse, og all tro forandrer seg. Slik folk forandrer seg gjennom livet forandrer også troen deres seg, og noen slutter å tro, i hvert fall delvis og i perioder.
Hvis vi vil at flere skal bli del av et menighetsfellesskap, som inkluderer hele livet, så må det være reell plass for ulike troserfaringer der. Mennesker trenger støtte fra hverandre, særlig når det kjennes som alt i livet knas og vris og revner. Mange opplever at det ikke er plass til deres erfaringer, men at de må bruke sosiale medier for å bli forstått. Vi må derfor slutte å kontrollere den andres erfaringer i frykt for at troen skal ryke hos oss også
Tidligere har jeg trodd og tenkt mye som jeg i dag syns er rart og fremmed. Jeg har opp igjennom årene som voksen forsøkt å forholde meg til en kristen tro som er meningsfull for meg. Troen min er annerledes i dag enn da jeg var ung. Da tenkte jeg for eksempel at hvis jeg bare leste nok i Bibelen, ba nok og levde riktig nok for Jesus ville mennesker jeg ba for i større grad bli helbredet.
En vanskelig situasjon, et avgjørende vendepunkt eller et plutselig tap kan sette Gudstroen på prøve. Har man en kristen tro, men føler at man mister biter av troen sin, kan man allikevel trenge et fellesskap å gå til, men det er her det blir vanskelig. Selv om man har behov for å dele tvilen med andre i menigheten og ærlig fortelle om livet slik det er, virker det ikke som en reell mulighet for mange. Det ble vanskelig når de fikk en opplevelse av at tvilen eller spørsmålene de hadde ikke fikk plass i menigheten de hørte til.
Det er godt å ha en eller flere betydningsfulle mennesker rundt seg som en kan dele omveltningene i livet med, særlig når det kjennes at det knaker i sammenføyningene og man lurer på om en knekker eller klarer å stå oppreist en dag til i stormen. Dessverre er det ofte sånn at en ikke finner disse betydningsfulle personene i menigheten når en trenger dem, selv om det finnes mange gode folk der. Er det sånn at de tydelige stemmene i en menighet vegrer seg for å møte folk med en forandret tro i frykt for at det utfordrer deres egen tro, særlig når det fortelles om tvil og en kjærlighet som er borte?
Hva om noen hadde sagt: «fortell mer!», når en lettet litt på lokket og delte av kaoset en selv kjente på, og opplevelsen ble at en var like viktig i fellesskapet når en tvilte. Ofte trenger man bare en opplevelse av å bli elsket, sett og anerkjent i miljøet man hører til. Uansett om det er på bedehuset, i domkirken eller i frimenigheten trenger mennesker det samme. De trenger å bli elsket, kjenne at livet er meningsfullt, og at det er plass til dem med alt de er og bærer på.
Gud klarer seg. Vi forstår alle stykkevis og delt, og Gud er alltid større enn det vi kan forstå. I ulike kirkesamfunn med ulik teologisk lære, lodder troen dypt hos den enkelte i møte med livet, og den forandrer seg individuelt, uavhengig av teologisk profil i kirken. Hvis man ikke møter forståelse i menigheten kan det føre til en opplevelse av å bli satt på siden, skvist ut eller være uviktig. Man får en opplevelse av å ikke være velkommen med hele seg, og at det fellesskapet som skulle være en naturlig del av livet ble noe fremmed.
Vi trenger ikke være redde for at troen forandrer seg. Din egen tro blir ikke truet selv om andre tviler, ikke skift samtaleemne, be dem heller fortelle mer i stedet for å overbevise dem om at de tar feil. Vis interesse for det som føles fremmed. Hvis du syns det blir mye å ta inn, kan du gjerne si ifra om det, det rokker ikke ved omsorgen. Omsorgen har de merket allerede.
Først publisert i Vårt Land 16.10.2024.
Av Stian Søvik 
Av Lennart Iversen 
Av Charlotte Rørth