Om å re:tro påskemorgen

Det finnes en måte å lese Bibelen på der alle tekstene og alle menneskene får plass, ikke bare dem vi vanligvis heier på. Denne artikkelen er en oppsummering av bibelforståelsen til slike som David Bentley Hart, Thomas Talbott og Robin Parry. Mange kristne «skrur av» så snart de skjønner hva dette handler om, fordi de tror de vet hva som kommer. De ender dermed opp med å argumentere mot noe som aldri er blitt påstått. Men vi prøver likevel:

Alle dør langfredag

Tenk deg en vekt med to vektskåler. På den venstre står det «langfredag» og på den høyre, «påskemorgen». Hva ligger i langfredagens vektskål? Slik de fleste forstår Det nye testamente, er det ikke et eneste menneske som ikke kan si med Paulus: Guds sønn «elsket meg og ga seg selv for meg» (Gal 2,20).

Johannes påstår at det skjedde noe med «hele verdens» synd den dagen (1 Joh 2,2; Joh 1,29). Forfatteren av Hebreerbrevet sier han smakte døden «for alle» (Hebr 2,9). Paulus sier han «forsonte verden med seg selv» og at han ikke lenger «tilregner dem deres misgjerninger» (2 Kor 5,19).  Til Titus skrev Paulus: «For Guds nåde er blitt åpenbart til frelse for alle mennesker» (Tit 2,11).  Ingen står utenfor Langfredags kjærlige omfavnelse. «Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere» (Rom 5,8). «Mens vi ennå var Guds fiender, ble vi forsonet med ham ved hans Sønns død» (Rom 5,10). «For så høyt elsket Gud verden …» (Joh 3,16). Man kunne fortsatt en stund til. Vi er alle representert i langfredagens drama. Vår synd. Vår straff. Vår død. «Vi vet at én er død for alle, derfor er de alle døde. Og han døde for alle…» (2 Kor 5,14-15). 

Alle står opp påskemorgen

Men hvem befinner seg i den andre vektskålen? Hvem er omfattet av påskemorgenens vidunderlige overraskelse? Hvis alle døde med ham på fredag, vil alle stå opp med ham søndag, eller vil dødsriket greie å beholde noen av oss? Mange kristne snakker som om 9-1 til dødsriket vil være en stor seier for Jesus. «Smal er veien og få er de som finner den.» Men hvor mange av oss kan Jesus miste og likevel påstå at han vant? Hvor mange av barna dine kan du selv miste, uten at «Påskemorgen slukker sorgen» kommer med en bismak?

Logikken i følgende alle … alle tekster er at «alle» forblir «alle»:

«For slik alle dør på grunn av Adam, skal alle få liv ved Kristus» (1 Kor 15,22).

«Altså: Som ett menneskes fall ble til fordømmelse for alle mennesker, slik fører ett menneskes rettferdige gjerning til frifinnelse og liv for alle» (Rom 5,18).

Det innebærer at vektskålene faktisk er i herlig balanse. Slik vi alle er representert når Jesus dør langfredag, et vi på en eller annen måte alle representert når han står opp. Men hva betyr det? Kan Paulus virkelig mene at hele menneskeheten til slutt vil delta i påskemorgenens liv og gjenopprettelse? Overraskende mange tekster peker faktisk i den retningen. Her er noen:

«Og når jeg blir løftet opp fra jorden, skal jeg dra alle til meg» (Joh 12,32), sa Jesus.

«For i ham [Jesus] ville Gud la hele sin fylde ta bolig, og ved ham ville Gud forsone alt med seg selv, det som er på jorden, og det som er i himmelen, da han skapte fred ved hans blod på korset» (Kol 1,19-20).

«Han ville fullføre sin frelsesplan i tidens fylde: å sammenfatte alt i Kristus, alt i himmel og på jord i ham» (Ef 1,10).

«Dette er et troverdig ord og vel verdt å ta imot, det er derfor vi strir og kjemper. For vi har satt vårt håp til den levende Gud, som er frelser for alle mennesker, særlig for de troende» (1 Tim 4,9-10).

I Jesu navn skal derfor hvert kne bøye seg, i himmelen, på jorden og under jorden, og hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære!» (Fil 2,6-10).

Med andre ord: Påskemorgen slukker virkelig sorgen. Jesus 10 – dødsriket 0 (Joh 6,39, Hebr 2,9-10 og 13b).

(NB: Her er det flere vers som kanskje drar i samme retning).

Paradis og fortapelse, påskeaften

Men hvordan? Jeg hører allerede de fortvilte og opprørte spørsmålene. Hva med skriften? Hva med livets to utganger? Den frie vilje? Rettferdigheten? Tradisjonen?

Alt er ivaretatt!

Langfredag gir oss grafiske bilder på livets to utganger. For røveren som bekjente sin tro på Jesus, var lidelsene over den langfredagen. Neste stopp, i følge Lukas 23,43, var paradiset sammen med Jesus. Den andre røveren fikk ikke noe slikt løfte. Lukas gir oss også grafiske bilder på livets to utganger noen kapitler før (16,19-31). Og ennå er det «lenge» til påskemorgen. Mellom fredagens dommedag (der vi alle dør i Kristus) og søndagens gjenopprettelse (der vi alle står opp i Kristus) rommer «påskeaftens tidsalder» både paradis og helvete.

Kanskje gir fortellingen oss enda et bilde? Etter at Peter hadde bannet og sverget på at han ikke hadde noe med Jesus å gjøre, gikk han ut og gråt bittert (Luk 22,62). Han skar sikkert tenner også i bare fortvilelse (Matt 22,13; Luk 13,28). Det siste Jesus noen gang hadde hørt komme ut av munnen hans, var hans feige svik. Jesus hadde snudd seg og sett på ham akkurat da (Luk 22,61). Blikkene deres hadde møttes en siste gang, og kjærligheten i ansiktet til Jesus brant i Peter hele denne fortvilede Påskeaftenen. Men, halleluja, det er altså Påskemorgen og ikke Påskeaften som er det aller siste kapittelet. «Gå og si … TIL PETER» at historien fortsetter, sier Jesus, Påskemorgen (Mark 16,7).

Retro re:tro

Mange av de tidlige kirkefedrene så helvete som en midlertidig renselse. I den bibelske billedbruken representer ild både Guds herlighet, renselse og ødeleggelse. Det er derfor fullt mulig å tolke helvetes ild som Guds kjærlighet som renser og fortærer alt det i oss som må renses og fortæres. «Vi skal alle fram for Kristi domstol» (2 Kor 5,10). «Herrens dag skal gjøre det klart, for den åpenbarer seg med ild, og ilden skal prøve hvordan den enkeltes verk er. Om det byggverket noen har reist, blir stående, skal han få sin lønn. Dersom det brenner opp, må han lide tapet. Selv skal han bli frelst, men bare som gjennom ild» (1 Kor 3,13-15). For noen vil det bli grusomt å måtte ta inn over seg all smerten og fortvilelsen de har påført andre (Hebr 10,26-31). Det er ingen spøk å bli «fortært» av Guds kjærlighet.

Men ildsjøens renselse er ikke for evig. Den er «aionios» – tilhørende den kommende tidsalder. Og Guds rettferdighet er IKKE primært gjengjeldende, men mer enn noe annet, gjenopprettende (Matt 5,43-48; Luk 9,54-55, Luk 19,1-10, Luk 15,11-32). Etter hvert som Guds kjærlighet fortsetter å smelte hat og helbrede traumer, vil forhåpentligvis ingen til slutt ønske å si nei til det livet med Gud og sin neste de alle er skapt til.

Bortenfor liv og død, himmel og helvete, herlighet og renselse venter ifølge en slik lesning av Det nye testamentet, historiens endelige påskemorgen der Gud virkelig skal bli alt i ALLE (1 Kor 15,21-28). «Når vi kommer til slutten vil alt bli bra, og er ikke alt bra, er det ikke slutten.»

Halleluja!

(NB: Denne artikkelen ble lett redigert 30.05.23)