Om felleskristne erklæringer

Som prest er jeg så heldig at jeg får ha temasamlinger innimellom. Søndag 13. oktober fikk jeg ha en slik samling i Landås kirke i Bergen. Tema var «Kirken som nyansenes rom» og vi var innom spørsmål som: Hvordan være en kirke i vår tid, der meninger ofte fører til et oss og et dem, utenfor og innenfor? Kan vi være en kirke for alle og samtidig tydelig stå for noe i enkeltsaker? Kan en prest ta tydelige standpunkt i enkeltsaker og likevel være en prest for alle?

Maren Flotve Tischendorf er prost i Bergensdalen prosti i Bergen, gift og mor til to. Liker engasjerte samtaler, Eurovision og brenner for kirken som et grenseløst fellesskap.

Selv delte jeg en personlig erkjennelse jeg fikk 25. juni 2022, etter skytingen rettet mot skeive i Oslo. Det jeg selv har tenkt på som en hedersbetegnelse jeg har brukt om meg selv, nemlig at jeg ikke skulle være en barrikadeteolog, men en prest for alle, ble en skamfull oppvåkning: den eneste jeg beskyttet ved en slik holdning var meg selv. Jeg var ikke i Oslo den natten, jeg stod ikke med pistol i hånden, men som heterofil, gift prest var og er jeg en del av et samfunn der dette kan skje. Og det er jo synden – at mennesker såres og skades av mennesker. Jeg har siden øvd meg på å heve stemmen. Nå er det på tide igjen.

For tre dager etter samlingen i Landås kirke presenterer Vårt Land at 30 kirkesamfunn og kristne organisasjoner har skrevet under på en felles kristen erklæring som fastholder at det kun finnes to kjønn. Det er et sammensurium av teologi, biologi og menneskerettigheter – selvfølgelighetene og selvmotsigelsene er gjenkjennelige. Jeg leste, ble sint og frustrert, men la det fra meg.

To dager senere ble et intervju med Elisabeth Meling publisert i samme avis, og jeg har ikke klart å legge det fra meg siden. Sårt, ærlig og ekte presenterte hun hvor vondt dette var, hvordan velkjente poenger hamres opp og inn. Med seg selv viste hun for verden at dette er ikke snakk om bare ord – dette er inkarnerte ord – ord som hamres inn i kropper – kropper skapt av Gud på lik linje som alle underskriverne av dokumentet (noe de selv også har som kulepunkt i erklæringen).

I vår tid forstår jeg ikke poenget med en slik erklæring. Ingenting som står der er nytt. Ingen med kjennskap til morfarbarn, pinsekirken eller den katolske kirke vil være i tvil om hva de står for i spørsmålet knyttet til kjønn. Det eneste som oppnås er at en minoritet som er utsatt for hatprat, hatkriminalitet og utestengelse føler seg litt mindre trygg i vår verden og i kirken.

Min stemme er liten, kanskje ubetydelig. Men det må være flere stemmer enn Elisabeth sin som sier at dette ikke er å være kirke.

Jeg tror en erklæring som dette kun understreker et oss og dem, et innenfor og utenfor. Jeg tror ikke det er å være kirke i vår tid. En tid der det å samles tross uenighet virker viktigere enn på lenge. Kjære Elisabeth. Kjære alle som opplevde erklæringen som vond og unødvendig påtrengende: Det er mange kristne, også i den verdensvide kirke, som vet at de aldri er hele fellesskap så lenge slike erklæringer bygger murer mellom oss.