Rekonstruksjon

Vi oppfordrer til å stille spørsmål ved kristendommen, og hvordan den påvirker livene våre. Jeg tror Gud bor i mennesket, og derfor må troen være personlig og ikke bare en mekanisk etterfølgelse av gamle rutiner. Selv om kristendommens grunnleggende ortodoksi, eller lære, er viktig, blir den hele tiden påvirket av kulturelle, historiske og lokale «doktriner» som kan begrense eller utelukke individuelle erfaringer. Et eksempel på hvordan tradisjoner kan bli meningsløse, er vandrehistorien om katten i kirken.

I en liten kirke kom det alltid en katt inn under gudstjenesten, og presten måtte sette den ut igjen hver gang. Etter mange gjentakelser ble presten nødt å binde katten fast utenfor kirken under messen. År senere, da både katten og presten var borte, fortsatte menigheten som en fast seremoni å binde fast en katt under gudstjenesten, uten å vite hvorfor.

Denne historien illustrerer hvordan tradisjoner kan fortsette uten at vi forstår deres opprinnelige hensikt. Når vi følger vaner uten refleksjon, mister de sin betydning. Det blir avgjørende å spørre oss selv: Hva er meningen med det vi gjør? Hvordan påvirker disse tradisjonene vår tro og vår relasjon til kristendommen?

Mennesker som opplever troen som en del av sitt daglige liv, har ofte en mer robust og varig tro. Psykologen James W. Fowler har i sin bok Stages of Faith utviklet en teori om at troen modnes i forskjellige stadier, fra en barnetro avhengig av ytre ritualer og autoriteter til en dyp, personlig tro bygget på egne erfaringer. Refleksjon over egne verdier og erfaringer er essensielt i denne prosessen. I møte med livets utfordringer, kan troen bli en indre ressurs som gir oss styrke og mening, noe som gjør at den blir mer levende og relevant.

Men hva skjer når vi følger tradisjoner uten spørsmål? Blind tro kan føre til at vi mister kontakten med det som virkelig betyr noe. Vaner kan gi oss en illusjon av trygghet, men hvis de ikke er forankret i en dypere forståelse, kan de bli fanatiske. Det er derfor viktig å utfordre oss selv til å forstå hva disse ritene betyr for oss personlig. Uten denne refleksjonen kan vi bli fanget i etterfølgelse som hindrer vår åndelige utvikling.

Kristendommen er ikke en samling av regler, men en tro som bør fremme personlig vekst. Hver enkelt av oss må undersøke hvordan den kan integreres i livene våre og hva den virkelig betyr for oss. Fordi vi er unike, må også vår tilnærming til troen være individuell. Når vi erkjenner at forholdet vårt til Gud er personlig, blir det tydelig at våre erfaringer former vår tro. Den bør tilpasses våre liv og utfordringer og bidra til større tilfredshet og velvære.

I mange religiøse miljøer kan fellesskapets rette tro overskygge individuelle perspektiver. Mange har opplevd hersketeknikker, skremselsforkynnelse om en streng Gud, eller massesuggesjon i form av religiøs ekstase. Det har kanskje vært en kultur der det å stille spørsmål blir sett på som truende, og der personer som tenker annerledes eller lever på en annen måte blir ekskludert. Slike opplevelser kan være skadelige, og det er essensielt å skape rom for åpenhet og dialog, slik at vi kan omfavne et mangfold av erfaringer og perspektiver.

Et sunt kristent fellesskap må romme variasjon og mangfold i troen, slik at alle kan føle seg inkludert og sett. Dette innebærer at troen må kunne favne alle mennesker, uavhengig av deres bakgrunn, livserfaringer eller spørsmål de måtte ha. Slike fellesskap handler om mer enn bare tro; det handler om å skape et åndelig hjem for alle, der den eneste forutsetningen er å være sammen, ikke om å oppfylle bestemte kriterier eller dogmer. Det er i dette fellesskapet av respekt og aksept at mennesker kan blomstre, dele sine historier og oppleve en dypere forbindelse med det religiøse.

Mennesker er homofile, heterofile, rike, fattige, sosialister, kapitalister, mørke, hvite, narkomane, kriminelle og flere milliarder andre ting.  Dette mangfoldet i tilnærminger til tro bør ikke bare aksepteres, men feires. Det gir oss muligheten til å lære av hverandre og utvide vår egen forståelse av Kristus.

Historien om katten i kirken minner oss om at mange tradisjoner kan overleve, selv når de mister sin mening. For at troen skal være et levende fundament, må den integreres i våre livserfaringer og reflektere våre indre tanker og følelser. Når vi reflekterer over hva vi tror på, kan vi skille mellom det som virkelig betyr noe, og det som bare er arvet. Troen bør være en ressurs som gir oss styrke, ikke en fastlåst rutine vi følger uten å forstå betydningen.

Jeg beundrer de som tør å dekonstruere det de har blitt fortalt å tro, for deretter å rekonstruere en tro basert på egne erfaringer. Vi trenger inkluderende fellesskap som rommer hele spekteret av menneskelig mangfold og gir alle et åndelig hjem uten betingelser. Det må være plass til refleksjon, hvor man kan stille spørsmål, tenke fritt. Rett tro er den som speiler ens eget liv.