Revisjon

«Jeg tror du er annerledes enn det de sier om deg, selv om noen blir litt sint når jeg sier det. Når jeg går inn i det store rommet de kaller ditt hus, så vet jeg at du er med meg inn, og begge føler vi oss litt som gjester».

Som mennesker beveger vi oss gjennom livet og opplever stadig utvikling og endring. Våre synspunkter, verdier og overbevisninger kan gjennomgå en betydelig transformasjon i møte med nye erfaringer og refleksjoner. Her er min personlige reise ut av den etablerte, kristne troen.

Problemet.

De fleste år har jeg gått med tanker og tvil om den formaliserte kristendommen. Jeg har levd med et indre dilemma rundt en del etablerte sannheter, som har tvunget meg til å revidere mine troslinjer og ståsteder. Nå ønsker jeg å være tro mot meg selv og andre, ikke for å utfordre eller fornærme noen, men for å legge frem mine endringer åpent og ærlig. Når valget var å ikke tro, eller å revurdere troen, valgte jeg det siste.

Jeg er svært glad i mine trosfeller, mine folk. Og har stort sett opplevd en sunn og god tilværelse i kristne sammenhenger. Men mye av den såkalte kristne livsstilen har til tider vært en utfordring. Jeg passer ikke helt inn i denne kulturen. Det har vært vanskelig å finne en balanse mellom mine personlige verdier og forventningene som tradisjonen legger på meg. Også det indre menighetslivet med sine taler, dogmer, liturgier og menighetsjustis føles ofte meningsløse, når de fremstår som sannheter fremfor hjelpemidler. Da blir det et samfunn som retter seg mer innover, enn en samling mennesker som burde tjene utover.

Jeg ønsket å finne tilbake til Kristus, som nesten var blitt borte i all den religiøse staffasjen rundt hans person, og det enkle budskapet om å elske vår Gud og vår neste som oss selv. For meg betyr det å ta vare på skaperverket, å være en stemme for de undertrykte og å praktisere empati i møte med medmennesker

Håpet.

Jeg tror Jesu frelse er en gave til alle mennesker, uten krav til prestasjon eller omvendelse. Jeg tror på en kjærlig Gud som er villig til å omfavne oss alle, uavhengig av vår fortid eller våre feil og at det er hans budskap vi skal ta til oss og levere videre slik det er gjort gjennom alle generasjoner, til en bedre verden dag for dag. Jeg har funnet trøst i tanken om at Guds nåde er ubetinget og at hans kjærlighet er grenseløs. Kirkefaderen Origenes fra Alexandria på 200-tallet kalte dette for apokatastasis panton, som innebærer troen på at alle blir frelst til slutt.

Ordet.

Martin Luther betraktet Bibelen som den øverste autoritet – sola scriptura (ordet alene). Han mente Bibelen var den eneste autorative standard for den kristne lære og vår daglige vandring. Slik kunne man sile ut det som var usunn lære. I utgangspunktet en sunn holdning. Men vi ser jo i dag at dette er mer til hinder, og åpner opp for mye lovisk ukultur innad i våre forsamlinger.

I de første århundrene etter Kristus ble kirken mer og mer en maktinstitusjon, og man så bort fra at det var Jesus som var selve åpenbaringen, logos, ordet, ikke en bok. Jeg tror vi får innsikt fra Den Hellige Ånd gjennom mennesker, slik Gud ønsker å møte oss. Gjennom samtaler, litteratur, musikk o.l. Og bare en brøkdel av dette er samlet i våre bibler som ikke alene kan fylle et helt trosliv.

Jeg ser selvsagt verdien av Bibelen som boken om Gud, jødenes historie, Jesu liv og de første kristne. En kilde til visdom og veiledning. Men jeg kan ikke lenger se på den som en ufeilbarlig og bokstavelig sannhet alene. Særlig med tanke på den utfordringen det er å oversette grunnteksten rett til alle de forskjellige kulturer og språk som finnes i verden. Vi må ta inn over oss at bokstavene slår i hjel, men det er Ånden som gjør levende.

Fortapelsen.

Et av mine største ankepunkter er læren om helvete, eller evig pine. Den har vært kilden til manges grublerier og frykt, selv har jeg aldri trodd på den. Helvete er en konstruksjon skapt av mennesker med makt i den tiden kirken ble en viktig samfunnsaktør, og brukt for å opprettholde lydighet og kontroll over folkemengder. Tanken på et evig brennende sted strider mot min forståelse av Guds kjærlighet og barmhjertighet. Jeg tror Gud ønsker at alle mennesker skal finne fred og frelse, ikke at noen skal lide evig. Tanken på at det er lett å komme til helvete, men vanskelig å komme til himmelen, gjør Gud til en diktator i mine øyne.

Så hvordan er da Gud? Han er beskrevet i forskjellige akter i Bibelen. Vreden og kjærligheten. Dualismen. Dette er et menneskelig syn på Gud. Men Jesus gir oss svaret. «Den som har sett meg, har sett Faderen». Gud kom til jorden for å vise oss hvordan han egentlig er. Dermed er hele mitt Gudsbilde forklart gjennom Kristus, opphavet til den ubetingete kjærlighet. Treenigheten er en.

Det vi kaller fortapelse er en helt annen sak, som jeg er overbevist handler om å bli møtt av en overjordisk brennende kjærlighet der vi blir renset som gull igjennom ild. Det er dette bilde som brukes på fortapelsen. Slik tradisjonen var, brente man bort slagget for å få rent gull. Leser vi Bibelen i sin helhet, ser man konsekvent at Guds brennende ild til slutt fører til gjenopprettelse. I kristendommen er ilden, ved siden av vannet, et symbol på renselsen og knyttet til Den Hellige Ånd. Da betyr vel det at det er synden som fjernes og ikke synderen.

Tilbedelsen.

I min indre pilegrimsreise har jeg også kommet til erkjennelsen av at Jesus selv ikke søkte etter tilbedelse og ære. Etter å ha utført helbredelser og mirakler, ba han disiplene om å ikke fortelle noen om det. Denne instruksen virker kanskje merkelig for noen, men for meg understreker den viktigheten av åndelighet uten påtvunget ytre praksis og påtatte handlinger. Og med det blir lovsang og tilbedelse i kirker vanskelig. Jeg tror tilbedelse handler om å elske og ære det Gud skapte, som mennesker, jorden og alt levende. Der ligger og min lojalitet; mennesket først, så kristen.

Ett legeme.

Selv om jeg i dag ikke kan si at jeg følger den Lutherske lære eller andre konfesjoner hundre prosent, så er det nok Den Norske kirke som er mitt nærmeste hjem. Kanskje fordi den oppleves rausere? Jeg føler meg mer hjemme blant de pragmatiske. Derfor oppleves det sårende når noen kritiserer kirken, prester, biskoper og sånne som meg for å drive med vranglære eller heresi. Noen av oss «kjettere» trenger denne tross alt. En kirke som er åpen mot fremtiden, og alle former for liv. Det er ikke mulig å konservere levende vann.

Selv om jeg her framsnakker den individuelle troen, mener jeg vi alle har behov for et fellesskap og aksept i en verden med tusenvis av forskjellige meninger om Gud. Et større felleskap der vi kan bære hverandre gjennom tvil og undring.

Forsoningen.

Så, kan jeg fremdeles kalle meg kristen når læresetninger, kirkepolitikk og alle kristne diskusjoner ikke lenger betyr noe for meg? Det har tatt lang tid for meg å være åpen om disse tankene siden de avviker fra majoriteten og min egen tradisjon. Men det er ikke noe nytt jeg kommer med. Helt fra de første kristne og frem til i dag er dette tanker som har eksistert. Hvis tro og liv skal bli sant for meg, er jeg nødt til å følge hjertet. Det kan også være en døråpner for de som tror at det å bli kristen handler om å bli noe annet enn den de er.

Alle mennesker er Guds barn og en kristen er en som prøver å forvalte denne arven og lære å elske slik Gud gjør. Derfor heier jeg på trosopplæring og evangelisering, men med et annet perspektiv enn før. Vi kan ikke bygge troen på andres moralske kompass og målet med kristen tro er ikke å gjøre oss religiøse, men mer menneskelige.

Innledningsverset er tatt litt ut av sammenhengen, slik egentlig alle vers blir når noen skal «bevise» sin tro. Alle kan finne vers som bygger opp under det vi selv mener. For meg handler dette om kristne som er trygge i sin tro, ikke skal overkjøre de med svak tro, eller annerledes tro. Troen er en sak mellom Gud og mennesket.

Postskriptum.

I skrivende stund leser jeg en bokanmeldelse i Vårt Land, av tidligere fengselsprest Kjell Arnold Nyhus. Han har er ute med boken «Gud er ikke kristen». Det viser seg at denne boken nettopp tar opp mye av de samme spørsmålene jeg og mange ikke-kristne sliter med. «Det er ikke troen som er det største problemet for deg, men heller selve innpakningen, den kristelige kulturen du får på kjøpet. Men siden Gud ikke er kristen, trenger du ikke like kristne sanger, talemåtene, kirkepolitikken, prestene, den veldig kristne kollegaen, broderiene og bordverset. Til deg som kjenner deg igjen her, vil jeg si: Du har selv direkte adgang til Gud, han som gir liv og ånde til oss alle.»