Sangen som aldri ble ferdig

Den uferdige sangen

Fra høsten 2006 til sommeren 2007 vikarierte jeg som leder for barnearbeidet i Filadelfiakirken Sarpsborg. Noen av de beste minnene fra den tiden er å være musikalsk ansvarlig for barnekoret FilaKidz, et kor min kone Christina dirigerte.

En av de første dagene på jobb satt jeg alene i søndagskolesalen og leste Bibelen. Jeg kom til historien om da Jesus red inn i Jerusalem på et esel. Da han nærmer seg byporten ble han møtt av en entusiastisk folkemengde som hyllet ham og ropte: «Hosianna! Velsignet være han som kommer i Herrens navn». I et øyeblikks inspirasjon satte jeg meg ned ved pianoet og skrev en sang om hvordan denne velkomsten kunne oppleves fra et barns perspektiv. Det ble til sangen «Det ække mulig» som du kan høre her.

Det at denne sangen ble godt mottatt ga meg frimodighet til å skrive flere sanger. Men en sang ble aldri ferdig. Faktisk er det vel bare en setning som ble skrevet. «Det var noe i hans øyne som….». Denne setningen kom til meg i det jeg satt og leste fortellingen om tolleren og landsforræderen Sakkeus, et morbærtre og Jesus. Den forhatte mannen som så gjerne ville se Jesus, men som ikke kom til fordi folkemengden nektet å slippe han til. Og siden han, ifølge den kjære barnesangen, ikke bare var en liten mann, men faktisk en bitte-bitte-liten mann, måtte han ty til drastiske midler. Han klatret opp i et morbærtre.

Et morbærtre, et par øyne og enn illsint mobb

Da jeg visualiserte denne scenen var det spesielt noe som grep meg. Jeg kunne se for meg Sakkeus der han fortvilet forsøkte å trenge igjennom folkemengden for å få et glimt av Jesus. Men hver gang han forsøkte å åle seg forbi menneskene som ventet på Jesus, ble han møtt av illsinte, hatske blikk som fortalte ham at «her er jeg uønsket». Og fordi han var så liten, var det nok enkelt å bare dytte han tilbake igjen, selv for de barna som sto der forventningsfulle og ventet.

Men Sakkeus var en handlingens mann. Han fikk øye på et morbærtre som kunne gi han både god utsikt og en form for vern mot folkemengdens hatske blikk. Jeg så for meg der han krøp mellom bena og under kjortlene (han var jo en bitte-bitte-liten mann!) til folkemengden fram til morbærtreet, klatret raskt opp og fant seg et lunt sted med både god utsikt og nok blader til å skjule seg litt. Akkurat tidsnok til å høre menneskemengden begynne å juble forventningsfullt: «Jesus nærmer seg!».

Så skjer det. Jesus stopper under morbærtreet, ser opp på Sakkeus og sier: «Kom ned Sakkeus! Raska på! Jeg har lyst til å henge med deg i dag!» (parafrasert for de som måtte lure). Akkurat der og da tror jeg tiden sto stille for både Sakkeus og den jublende folkemengden. Men det tok nok ikke så lang tid før folkemengdens jubel snudde til sjokkerte og sinte tilrop: «Vet han ikke hvem denne quislingen er? Denne overløperen, synderen og tolleren!» Men for Sakkeus var det noe som gjorde at disse, for han vante, tilropene denne gangen ikke nådde øregangene hans. Det var noe i Jesu øyne.

«Blikking» og den andre

Våre øyne er ikke bare et organ der vi, som et kamera, innhenter informasjon om verden rundt oss. Øynene våre er også lyskastere som viser hva vi føler, både om oss selv og andre. Denne tosidigheten ser vi igjen i alle de nyansene og metaforene knyttet til ordet: Vi har det forsonende blikket, men også det fiendtlige, kritiske og drepende blikket. Den angstfulle kan avsløres av det redde og usikre blikket; den uinteresserte i det flyktige og flakkende blikket. Skammen vises i det skamfulle og unnvikende blikket, den selvsikre kan ha et dvelende og flørtende blikk og den interesserte et åpent blikk. Vis meg ditt blikk og jeg kan fortelle deg hva du tenker, kan man kanskje si?

I 2018 innførte språkrådet ordet «blikking». De definerer ordet slik: «Å blikke nokon vil seie å markere at dei er utanfor fellesskapen eller er mindre verdt, ved å sjå stygt på dei.». Sakkeus hadde nok kjent på «blikking» nesten 2000 år før Språkrådet innførte verbalet som et nyord i det norske språk. Sammen med andre syndere og urene, ble Sakkeus «blikket» av de skriftlærde, saddukeerne og andre selverklærte rettferdige. De var lavest på rangstigen og ble utestengt fra felleskapet. Dette var mennesker man ikke skulle omgås hvis man skulle beholde sitt gode navn og rykte.

Nådens skråblikk

«Sakkeus, skynd deg og kom ned! For jeg må komme hjem til deg i dag.» Sakkeus, delvis i skjul bak morbærtrebladene, måtte i et kort øyeblikk ha tenkt: «Er dette seriøst? Han må tulle med meg! En som han vil ikke være med meg.» Men så møttes deres blikk, og all den skepsis, skam og sinne Sakkeus kjente på forsvant som dugg for morgensolen. Det var ikke to fiendtlige og dømmende øyne som festet blikket på Sakkeus. Det var nådens blikk!

Det samme blikket som kvinnen ved brønnen møtte, hun som gikk for å hente vann på et tidspunkt da hun kunne unngå sine sambygdingers dømmende blikk. Det samme blikket som en tårevåt og skamfull Peter møtte da han hadde sviktet sin venn og mester på det groveste. Det samme blikket Tomas møtte da han ba om å få røre ved Jesus sår slik at han faktisk kunne tro at han var oppstått. Det samme blikket vi møter når vi sammen ber: «Herren la sitt åsyn lyse på deg».

På deres blikk skal alle kjenne at dere er mine disipler

I en tale pave Francis holdt i Malta nylig sa han at den kristnes blikk på den andre må være som Jesus blikk – et nådens blikk; og ikke som anklagerne, som ser på den andre med et dømmende og ofte foraktfullt blikk. Her har, som Pave Francis også påpeker, kirken syndet så altfor ofte. Vi har glemt hva som er Guds hjerte: Nåde og miskunn.

Videre sa Francis: «Hvordan kan vi bekrefte at vi er disipler som følger i Jesu fotspor? Ved vårt blikk, på måten vi ser på vår neste og på oss selv». Dette samsvarer med Jesu ord om at vi skal elske vår neste som oss selv. Både vårt blikk utover og innover må filtreres gjennom Guds ubetingede kjærlighet. For kan det ikke være som skogens dikter Hans Børli skriver?: «For mye av hatet og kulden i verden kommer av menneskets tærende selvhat.» Jeg tror Børli har rett.

Herre, må du salve våre øyne med kjærlighetens olje slik at vi kan se oss selv og den andre slik du ser oss: Evig elsket og ønsket!