Skjønnheten i det uvisse
Ikke fortell meg hva du vet om Gud. Fortell meg heller om alt du ikke vet om Gud.
Snarere enn å forklare det uforklarlige, prøv å forestille deg all den fantastiske skjønnheten som ligger gjemt i evighetens uendelighet, og som du ikke en gang klarer å begynne å fatte.
«Hva er frykt? Å ikke akseptere usikkerhet. Hvis vi aksepterer usikkerheten, blir den et eventyr.»
Rumi
Din teologi har gjort Gud om til en bok du kan bære rundt omkring, eller et symbol du kan smykke deg med rundt halsen. Du har lykkes i å redusere den Uendelige til å få plass på et klistremerke bak på bilen din.
I uvitenhet om at dette er blasfemi mister du evnen til å føle ærefrykt. Lungene dine utvider seg med guddommelig pust, hjertet ditt slår med evighetens rytme, i våken og sovende tilstand flyter du som flo og fjære i Uendelighetens hav.
Hvor er din usikkerhet? Hvor er din undring i dette universet, fylt av lys og kjærlighet? Kan du høre hviskingen i din egen sjel? Kjenner du ikke fraværet av stillhet i dypet av ditt indre?
Hvorfor bli værende i denne meningsløse illusjonen så mye som et øyeblikk til? Lengter du ikke etter å la hver fiber i deg resonere med Guds frekvens? Sulter du ikke etter å få fylt uvitenhetens tomrom med den evige oppdagelsens strøm?
Det finnes en enorm dimensjon fylt med uendelig undring som ligger klar for å bli utforsket, rett bortenfor sansene dine. Den samme ånden som opprettholder deg, roper til deg, som dyp roper til dyp:
«Gi slipp på din tåpelige sikkerhet.
Omfavn det faktum at du ikke vet noen ting om Han som kjenner deg.
Lag plass i hjertet ditt til mer enn dette.
Det finnes et mysterie som ønsker å forvirre deg.
Det finnes en sang du aldri har hørt.
Stille nå.
Kan du høre den?»
Når du snakker om alt du vet om Gud – hvilket er ingenting – forteller du mer om deg selv enn om Gud. Men, når du snakker om alt du ikke vet om Gud – hvilket er alt – så snakker du, endelig, om Han som overskrider kunnskap.
Men, hvorfor snakke i det hele tatt? Ordene dine er tomme. Visdommen din er tåpelig. Du bestemmer ikke hvem Gud er. Gud bestemmer hvem du er.
Hemmeligheten om hvordan du blir kjent med den evige Gudommelige finner du ikke ved å sitte ved dine egne føtter. Du blir funnet ved å sitte i stillhet ved den Guddommeliges føtter. Der finner du visdom. Der innser du hva som er og ikke er.
Begynn uten å vite.
Vit uten begynnelse.
Det finnes mer å vite om Gud en du noen gang kommer til å lære i din levetid. Likevel har du så vidt startet å stille spørsmål. De enkle svarene du ble gitt i barndommen har distrahert deg fra det Vakre Mysteriet. Sikkerheten du har fengslet deg inn i har skjermet deg fra gleden ved å undre. Frykten for det ukjente har gjort deg immun mot nysgjerrighet.
Gi slipp på svarene dine.
Still spørsmål ved det du er så sikker på.
Ta sats ut i dypet der det eneste du trenger å holde fast i er Kjærligheten som holder fast i deg.
«Den eneste sanne visdom ligger i å vite at du ingenting vet.»
Sokrates
Så lenge teologien din handler om å ha de riktige svarene, kommer du alltid til å gå glipp av svarene som kan gi deg en dypere forståelse som overskrider informasjon og leder til transformasjon.
Ikke snakk til meg om alt du vet om Gud. Det du vet om Gud er så nær ingenting som det kan få blitt. Snakk til meg, og til din egen sjel, om alt det du ennå ikke vet om Gud.
Det er her sann teologi starter.
Spørsmålene er svarene.
Spør, og du skal finne.
Bank på, og det skal lukkes opp for deg.
Let, og du vil oppdage at det finnes mer å vite enn du noen gang kunne drømt om.
Visdommen lar seg ikke finne ved å snakke.
Lytt.
Vent.
Ta imot.
—
Denne artikkelen er oversatt til norsk av Andrea Garcia de Presno med tilatelse fra Keith Giles, og ble først publisert på bloggen hans.
Av Lennart Iversen 
Av Maren Flotve Tischendorf