Skråsikker

Opprinnelsen til ordet kommer sannsynlig av skrauv og skrov, noe som ruver. Og jeg er redd det er det som preger skråsikre mennesker. De ruver og tillater seg å heve seg over andre. Men egentlig vet vi mennesker lite og ingenting. Nå snakker jeg selvfølgelig ikke om konkrete ting vi kan se og ta på. Men det som foregår i synsingen og troens univers. 

Derfor kan jeg skremme noen kristne med å si at Gud kanskje ikke finnes. Kanskje er alt vi tror på bare eventyr. For vi har ingen håndfaste bevis vi kan ta og se på. Det er nettopp derfor det heter tro. Religion er noe vi mennesker har syslet med så lenge vi har eksistert, uten noensinne å kunne bevise at det vi tror på eksisterer. 

Hadde vi ikke hatt religion hadde det vært fred i verden, hevder noen. Ja, kanskje. Men vi hadde også manglet noe vesentlig, nemlig håp. Og det er håpet som former mitt behov for å tro. Jeg hadde ikke klart å leve i en urolig verden som kan føles meningsløs, uten håp om bedre tider. Men jeg er ikke skråsikker.

Hvis nå håpet er primærkilden til en tro uten en skråsikker tilnærming, da vil de kristne dogmene vi pynter troen med være sekundære. Troens innhold er logisk nok enda mindre beviselig enn selve troen. Det sier seg selv at mye av det vi i dag kaller kristendom er byggesteiner, stablet opp av tusener av mennesker som levde i en verden vi ikke kan sammenligne med vår tid. Tolkninger foretatt i en tid da menneskene ikke hadde tilgang til de innsikter og kunnskaper vi har i dag. Og det er denne sekundære delen av troen som har forårsaket krig og vold. Ikke den primære.

De samme sekundære tolkningene eller dogmene legges til grunn som det skråsikre fundamentet noen ønsker verden skal føye seg etter. 

For eksempel når land som ønsker å fremstå som kristne, innfører lover som setter folk flere ti år tilbake,  og forlanger andre å gå deres vei. Da vil mange lide. Vi hører om USA som vil gjøre medisinsk abort ulovlig. Mange kristne jubler, for drap er i mot Guds vilje. Likevel er de for dødsstraff og sender folk i døden gjennom kriger. Landet der individets frihet står sterkest, innfører forbud mot noe som likevel kommer til å skje hos enkeltindivid, men da under farligere omstendigheter. La det være sagt: jeg er for livet både før fødsel, midt i livet og ved livets utgang.

Selv tror jeg evangeliet er til det beste for oss. Men jeg kan ikke dermed tvangsinnføre lover som bygger på mine antagelser. Da innfører jeg et diktatur. Og kan egentlig et land kalles kristent? 

Å være kristen er en individuell oppfattelse av livet, fylt med håp for alt og alle. Felleskap er viktig og godt for likesinnede, men kan og må ikke pålegges andre. Å være kristen er å tåle og elske de som har en annen erfaring av verden. Vi er ikke en domstol som skal straffe individers mening. Domstoler skal være nøytrale, og verne om et mangfoldig felleskap.

Vi er heldige i Norge. Vi lever i et demokratisk land med ytringsfrihet. Likevel er det noen som hevder vi er blitt sekulariserte. Vi har gått bort i fra Gud. En sekulær stat er en stat uten statsreligion og med religionsfrihet. Sekularisering betyr verdsliggjøring og er brukt som betegnelse på enkeltmenneskets, kulturens og samfunnslivets frigjøring fra religiøse autoriteter og normer. Og da må jeg stille spørsmålet om ikke dette er bedre enn et land styrt av viljen til et mindretall. Vi bor i et land der vi er frie. Kristne, muslimer, jøder, ateister og alle andre har frihet. Mennesker kan elske den de vil. Og kvinner og menn er likeverdige. Jeg er faktisk usikker på om alle hadde følt samme frihet i et religiøst styre.

Takk Gud for at vi ikke styres av skråsikre mennesker. Men av fleksible folkevalgte som ikke vet alt, men legger til rette for alle variasjoner. 

Ps: Studie tyder også på at de som alltid er skråsikre, ikke nødvendigvis er de som sitter med mest kunnskap.