Skråsikker tro

Jeg henter en del tros-inspirasjon fra bøker, podcasts og YouTube. Det fins masse flinke folk der ute som sier og mener mye smart, og som greier å uttrykke det på overbevisende måter. Mens jeg ofte syns det kan være vanskelig å gi en god forklaring på hva jeg mener, og i mange tilfeller er jeg ikke en gang sikker på hva jeg mener.

Jeg er på en trosreise, en reise jeg mistenker at vil vare resten av mitt liv. Det jeg finner på reisen rokker ved mange sannheter jeg tidligere har sett på som absolutte. Mitt svar på en del spørsmål blir oftere og oftere: jeg vet ikke. For det gjør jeg virkelig ikke.

Til mitt forsvar så er det mye som er vanskelig å vite.

For å forsvare teologi er det bibelvers som gjelder. Følelser og fornemmelser tillegges gjerne liten tyngde i en slik sammenheng.

Uansett: jeg bærer på en følelse, en fornemmelse og kanskje et ønske om at dette med tro og religion må være noe videre og større enn det vi har gjort det til. At sannheten, som vi religiøse er så opptatt av, er fundamentalt annerledes enn vi har sett for oss. Og også at den fulle sannhet er vanskeligere tilgjengelig enn vi liker å tro – men kanskje også mindre viktig?

Det er noe med det overveldende universet vi lever i, der mesteparten av det er ukjent for oss mennesker. Og vår tro på en Gud som er så stor at han har skapt alt sammen. For meg er det ikke viktig hvordan dette har blitt skapt, jeg kan ingenting om skaping av universer, men å tenke på størrelsen av både univers og Gud kan gjøre at jeg nesten mister pusten.

Og konseptet Gud. Menneskets tiltrekning mot en skaper, et utgangspunkt, en mening med tilværelsen. Vårt håp om at det er noe mer, noe utover bare dette livet. Vår streben etter å forstå Gud, vårt ønske om å tilfredsstille og blidgjøre Han. Vi har bøker om Gud, det være seg Koranen, Bibelen eller andre hellige tekster. Men slike skrifter er uansett bundet av vår forståelse av ting, begrenset av vårt språk og våre referanserammer. Uansett om man tenker at disse skriftene er diktert av Gud selv eller er menneskers forsøk på å beskrive Gud, vil de aldri kunne romme Gud.

Men selv om det er så mye med universet og skaperverket vi ikke vet noe om og ikke forstår, er vi ofte veldig skråsikre på hvordan Gud er og hva han mener om mangt. Vi plasserer Gud i en boks, og vi grupperer oss i båser. Og i hver bås har vi en slik boks som skal romme Gud.

Uansett hvor fornøyd vi måtte være med den guden vi har skapt oss i boksen vår, så er jo i virkeligheten boksen tom. Uansett hvor fine gudshus vi måtte bygge, så bor jo ikke Gud der. Det er ofte mer sånn at gudshusene våre fungerer som båser der vi definerer hvem som er innenfor og utenfor.

I fare for å virke skråsikker på hvordan Gud er, er jeg ganske sikker på at han ikke forholder seg hverken til boksen vi plasserer han i, eller båsene vi bygger.

…

Så det er altså mye jeg ikke vet. Og det kan godt tenkes ting jeg tror jeg vet er feil. Trøsten er at det gjelder deg også. Det er mye vi ikke vet om Gud. Og universet. Og livet etter døden. Og mye annet. Og vet du hva? Det er helt greit!

Det er fint å ha meninger, ha håp og tro. Men du kan slippe å vite ting du umulig kan vite. Du kan slippe å ha svar på alt.

Jeg tror Jesus hadde svar på veldig mye, allikevel besvarte han de fleste spørsmål med et nytt spørsmål. Det virker som han var mer opptatt av å skape refleksjon, enn at folk skulle ha rett. Men noe var Jesus veldig tydelig på. Så hvis du vil være skråsikker på noe, så vær skråsikker på dette: Gud er kjærlighet, og han vil at du skal elske din neste som deg selv. Hvis du er sikker på dette, blir det mindre viktig å ha rett i alt annet.