Små lys kan velte stort mørke

Den sterke appellen som biskop Mariann Budde holdt under den tradisjonelle nasjonale bønneseremonien, der hun innstendig bad den nyinnsatte presidenten om å vise barmhjertighet mot de mest utsatte og utrygge menneskene i landet, har gått viralt. Ordene hennes ble en tydelig påminnelse til oss alle om at lyset fremdeles skinner i mørket, og at mørket ikke har overvunnet det. Tross hennes stillferdige og beskjedne fremtoning har ordene hennes virkningen til et tordendrønn. Fordi hennes profetiske kraft er så sterk.

Profetenes formaninger har aldri blitt tatt godt imot av maktens mennesker. Heller ikke denne gang. Profetens oppgave er å avsløre løgner som har blitt gjentatt så mange ganger at de har erstattet sannheten. Det interessante er at det ikke skjer ved at Budde refser Trump direkte. For ved enkelt å løfte opp kjernen i Jesu budskap åpenbarer hun samtidig falskheten i det gudsbildet Trump har etablert som en del av sitt narrativ. Gud har nemlig ikke på sin agenda å gjøre Amerika stort igjen. Det er de svake, marginaliserte og fattige som får Guds oppmerksomhet.

Det er lett å føle på maktesløshet i møte med verdens mektige. Men biskop Budde minner oss om at vi alle kan være bærere av det samme lyset hun bringer inn i verden med sin tale. Hvert eneste streif av lys gjør en forskjell. Biskop Budde hadde en unik anledning til å la sitt lys skinne. Og hun brukte den. Strålene strakte seg så langt at mennesker på andre siden av jorden kjente varmen fra dem.

Gjennom hele historien har det vært mennesker, i all hovedsak menn, som har higet etter makt og storhet. De har et umettelig begjær etter folks beundring. De soler seg i andre menneskers frykt og respekt. Og de ønsker at historien skal huske dem som menn som utrettet store ting.

Det fantes like mange slike menn på Jesu tid som i vår egen. Men Jesus har helt andre tanker om storhet enn disse. «Den som vil være stor blant dere skal være alles tjener», sa Jesus. Dette prinsippet har aldri hatt appell til verdens herskere. Men det har vist seg å stemme.

Kong Herodes ville være stor. Han ville ha folkets hyllest og respekt. Men så står døperen Johannes frem, en fattig profet som lever i ødemarken. Han er tilsynelatende en ubetydelig person, men folk gjenkjenner noe sant og ekte i han. De lytter til hans budskap. Når kong Herodes dro ut for å høre hva Johannes hadde å si, kaller Johannes kong Herodes for det han er, rett til ansiktet.

Herodes får Johannes fengslet og til slutt halshugget. 2000 år senere blir døperen Johannes fremdeles betraktet som en stor og modig profet over hele verden, mens kong Herodes for alltid vil bli sett på som en ond, patetisk og latterlig figur.

Jesus led samme skjebne som Johannes. Han ble ført frem for Kaifas, for Herodes og for Pontius Pilatus. De fikk han dømt til døden ved korsfestelse, den mest smertefulle og ydmykende måten å dø på. 2000 år senere tilbes Jesus over hele verden av milliarder, mens Kaifas, Herodes og Pilatus’ ettermæle er det motsatte av hva de higet etter. De hadde sine høye posisjoner i samfunnet, men etter sin død er det ingen som levner dem noen ære. Tvert imot.

Vår tids mektige menn søker vår respekt og beundring. Men det er de små menneskene som våger å si dem imot som får den. Og det er disse historien vil omtale som store. Tenk bare på «Tank man» i Kina, mannen med plastposene som stilte seg opp foran tanksene som ble satt inn mot studentene som demonstrerte for demokratiske reformer i 1989. Vi kjenner ikke hans identitet. Han er trolig en av flere tusen som ble drept i opprøret. Men han er dypt respektert, og regnes som et frihetsikon over hele verden. Det samme gjelder fredsprisvinner Liu Xiaobo som kjempet for menneskerettigheter i Kina før han døde i fengsel. Kinas ledere husker vi ikke som store, kun som brutale, kyniske og redde.

Russlands president Putin kommer til å huskes på samme måte som de kinesiske lederne. Heltene i det moderne Russland er slike som opposisjonspolitiker og advokat Alexej Navalnyj og journalist Anna Politkovskaja som begge døde under det russiske myndigheter omtaler som uklare omstendigheter.

Å heve stemmen mot de autoritære har for mange hatt en høy pris. Jeg har ikke høye tanker om mitt eget vågemot dersom jeg levde i et totalitært regime. Men historien har lært oss at de mektige faller når mange nok av de små menneskene velger å være lys som avslører mørket. Slik Biskop Budde så vakkert demonstrerte. Hennes profetiske røst vil terge maktens menn i lang tid. Måtte det inspirere og styrke oss. For hver gang vi hever stemmen for de marginaliserte, de ekskluderte og de svakeste blir vi en del av den samme profetiske røsten, bærere av det samme lyset.