Soli Deo Gloria
Leipzig 1727. Lyset skjærer seg igjennom glasset som vinger mot det kraftige ansiktet. Øynene har et stikkende og konsentrert blikk mot partituret.
Hånden knoker seg rundt pennen som en furu i motvind. Små støt av dyp nynning skjærer ut i kirkerommet. Komponisten legger ned pennen og ser utover de hvitkalkede søylene der de løfter seg majestetisk mot de organiske buene i taket.
Det er midt på dagen og solen strekker sine stråler opp mot koret. Selv om det er i begynnelsen av april varmer den godt gjennom blyglasset. Kirken er stille og mektig. Kun lyden av hestenes hovspill utenfor trenger igjennom veggene. Han reiser seg stille fra krakken, og strekker seg. Ryggen verker etter flere dagers øving, retting og finpuss. På fredag skal verket fremføres for første gang. Koret skal møtes i morgen og da må alt sitte.
Dette er det største verket han noen gang har skrevet, og han vet det kommer til å bli kontroversielt med opera. Pietistene er kjent for sin motstand mot denne moderne og frilynte musikken som de mener infiltrerer seg blant flere av de store kirkene i byen. Moderne utrykk som opera kan forringe den rette lære og dermed fremkalle Guds vrede.
Komponisten har erfart mange ganger at veien til Gud går gjennom hjertet og ikke strenge regulativer. Dette har blitt et stort problem for ham, og flere krefter i byen ønsket ham bort fra stillingen som kantor.
Solen varmer godt da han kommer ut av Thomas-kirken. Bøndene fra gårdene omkring selger det de kan så tidlig på våren. Egg, høns og poteter. Komponisten går rolig over torget mens de fattige hilser andektig når han passerer. Musikken i hodet begynner å bli så påtrengende at han ikke legger merke til borgerskapet som demonstrativt streifet over gaten.
O Lamm Gottes, unschuldig. Am Stamm des Kreuzes geschlachtet, Allzeit erfunden geduldig.
Han vet med seg selv at musikken vil gå fra hjerte til hjerte. Systemer og dogmer kollapser, mens evige sannheter bare kan formidles gjennom det hjertespråket forstår. I alle tider har de sterke og mektige forsøkt å binde folk gjennom frykt og redsel. Fuglenes frie sang i trærne gir han en trygg overbevisning på dette, mens han går stille hjemover.
Fredag. 11. april 1727
Komponisten gjør seg klar. Kirken er full og lidelsens historie fra Matteus skal fremføres. Orkesteret i midten, to kor på hver side, og solister. Lyden av universelle toner når ut i katedralen. Evigheten er her nå. Begynnelsen og slutten samlet i ord og toner. Komponisten ser opp i buegangen mens bruset fra koret stiger opp, glir mellom søylene, renner ned og åpner hjertene til tilhørerne.
Han tenker på kilden til alt som når menneskers hjerte. Spiren til det vi alle kan enes om, og som maner fram det gode i mennesker. Her i skipet seiler det mennesker med alle slags historier. Bonden som hver dag må tidlig opp for å selge det lille han har på torget, slik at familien får mat på bordet. Hans hjerte er avhengig av andres gavmildhet. Tiggeren er her, hun sitter på bakerste benk. Kanskje bare for å få litt hvile og ly for vinden. Hennes hjerte trenger å bli møtt med mildhet. Her sitter hans motstandere, de med harde hjerter som krever av alle andre. De trenger å bli møtt av hjertespråket, som gjør alt mykt.
Komponisten vet med seg selv at dette er et språk som kommer til å vare i alle år. Hans språk er mektigere enn prestens. Han vet det finnes to grunnelementer i verden, det gode, som kommer fra kjærlighet og den onde som kommer fra frykt. Hva gir du og hva mottar du. Han ser ned. Der sitter alle versjonene av den unike arten menneske, fanget i hver sin form for frykt. Frykten for døden, frykten for økonomi, frykten for sult. Her sitter frykten for ikke å bli elsket. Noen frykter å ikke bli akseptert. På fremste rad sitter de som frykter å miste makten. Mens den største frykten er kanskje den merkeligste. Frykten for kjærlighetens opphav.
Tonene trenger seg inn i alle sansene og gir menneskene en pause fra livet. Frykten forsvinner en kort stund, mens hjertespråket danser mellom radene og gir rom for kjærlighetens odysse.
Komponisten undrer seg om menneskeheten noen gang kommer til å forstå hemmeligheten av livets mysterium. Han ser koret, musikerne og fester blikket på sin faste signatur i slutten av partituret.
Soli Deo Gloria
Matteuspasjonen ble sannsynligvis uroppført langfredag 11. april 1727, (295 år siden idag!) Et skaperverk med et forkynnelsespotensiale større enn noen preken.